Rumble in Redding

For our Norwegian readers: this blog post will be in English, so our gracious Redding hosts and other interested parties are able to follow without resorting to (the admittedly fun) Google Translate. It will probably also include a fair amount of hilarious insider jokes you won't understand.

For our USA#1 readers, we realize irony is hard to understand for you guys so I made sure to use it liberally in order for you to get with the program. I believe the term USA#1ians use is "the ironing is delicious".

After our unfortunate or fortunate (depending how you view it) stay in Lake Tahoe, it was time to move on towards Redding. Lars has gotten to know a guy who lives there through one of the many online forums - in this instance the health and fitness forum on 2+2. Cameron was quick to suggest meeting up when we heard that Lars and friends would possibly be going on another US road trip, and we all found the idea of meeting the local USA#1ians fun. 

Redding is a relatively small city by US standards, around 90-100k. And like most US cities, it's built to be driven around in, not walked. For comparison, my hometown's Trondheim's downtown can be crossed in 15 minutes max. This with a population of 170k. Taking a stroll through Redding, on the other hand, would probably take more like 15 hours. Chances are you wouldn't make it at all, as severe heat, dehydration and redneck attacks are all big dangers in Redding.

That being said, our gracious hosts Cameron and his girlfriend Ari welcomed us with open arms and not even a hint of redneck suspiciousness. After stowing our bags in Ari's house (which would be our home base), we went to Cameron's to lifts weights. Yes, really. Being a moderately obsessed lifter of not-too-heavy weights, I was naturally concerned that my meager musculature and strength would melt away before I could say "protein powder" during our 3 week long holiday. Add to that the 2 days on each end where I wouldn't lift and we're looking at a 25 day (!!!!!) hiatus. I'm fairly certain my concerns are valid.

Cameron has installed a power rack at his house in a bed room (aka "The Danja Zone"), which is nice. The carpeting on the floor (USA#1ians have yet to understand that this sucks for obvious reasons), not so much. Me, Cam and Arild banged out some sets of squats, bench and various other stuff. Add the pre-lift In-N-Out burger,  famed from Big Lebowski (aka the best movie ever), and all was again right with the world. I gotta say though guys, the burger wasn't all that and the choc shake was pretty disgusting.

Weight lifted withheld to protect the jealous and weak

After that Cam and Ari took us to eat at a place where a friend of Cam's, Corey worked -  the Tapas Downtown. No offense to Corey or the Tapas, but the name is kind of funny to Europeans. Sort of like naming a Chinese place "Chinese Restaurant". The food was delicious and absolutely reminiscent of good Spanian tapas. In what would prove to be a continuing theme, Cam and Ari paid for all of us.

Cam had been doin work in advance, making sure to stock up the fridge with the best of the (mostly) local beers fit to satisfy even our gourmet-like tastes. Cam's good friend Jay the Jackass joined us, and even though we planned to party the day after none of us were shy about getting into the beer. Even with just the three of us, Cam, Ari and Jay it was a night to remember, with lots of good beer and tons of laughs. Jay was a complete riot to hang out with, even though I'm never hitching a ride with him, and Cam learned to count to 10 in Norwegian at record speeds. Ari was very disappointed our accents weren't thicker, but seemed to recover and enjoy the evening as well. A great way to get to know new friends.

The next day Cam had planned some outdoor action for us. He likes going to the various lakes, falls, rivers and so on that's around Redding. Given that the temperatures are often 100+ F/37+ C, it's easy to see why. However, this particular day we experienced a downright chilly 20 C/68 F at our first stop - Kembo Falls. At least that's what it's called in my mind since I can't recall the actual name.

Cam, Arild and Pål (after some convincing) went at it, jumping from a log raised up to the waterfall. I'm a huuuge wuss with cold water so I skipped it. Confirmed non-viking. The water was fairly cold, but not freezing - probably around 14-15 C/57-59 F.

Pål i fritt fall

We then headed to Burney Falls. Way too cold to swim in even for my fellow Norwegians, but very beautiful.

Yes, water is trickling right out of the rocks on the right-hand side

Pål, Lars, Ari and Cam

Ari showed off her "how to put a lizard into a coma" skills

Finally, we turned back towards Redding, drove through and found Whiskeytown Lake. I'll let the pics speak for themselves.

Pål, Lars and Ari chillin while the men-folk are out catching fish with their bare hands

Headed back to Ari's to prepare for the night's BBQ and beer feast. After a while the guys showed up. Cam's friends were a great bunch, the food was great and we were introduced to beer pong. Pro tip: playing beer pong with stronger beer goes downhill fast. I vividly remember Mammoth Lakes Brewery's 395 IPA and Big Sky's Moose Drool (a brown ale) as the best beers I drank that night. Very solid (although we would later taste an even better IPA).

Pål "Crazieyez" Hellesnes in the house, winning through evil eye skeyoz

Pål and Arild killed everyone at beer pong AND horseshoes, proving that vikings are #1 even in USA#1.

We'd all like to thank Cam and Ari from the bottom of our hearts for opening their homes to us and sharing so generously. It was great meeting you guys and all your friends!


Next up: Sonoma (wine country).

Tahoe surprise

"Dude, hva gjør vi her?" "Aner ikke, men la oss aldri dra."

På papiret har denne turen blitt planlagt i fellesskap. I realiteten kan vel neppe jeg og Arild skryte på oss å ha planlagt mye mer enn 10-15% hver. Resten er Lars all the way. Lars har den fordelen at han har svart belte i Google-Fu, og en fetisj for å planlegge ting. Når han først kommer i gang strømmer det på med interaktive kart, detaljerte punktlister og datoplaner. Jeg er overbevist om at Lars var safarileder eller kvartermester for Aleksander den store i et tidligere liv. Hadde Lars stått for Scotts turplanlegging hadde Norge hatt en mindre ting å skryte av, for å si det slik.

Derfor er det et mysterium at denne bloggen skrives på et hotell i Tahoe. Hvis dere ser på reiseruta (som Lars har lagt ut) og finner Carson city på kartet vil dere se en stor lyseblå flekk litt til venstre. Det er Lake Tahoe. Og som dere ser går kjøreruta spesifikt ikke innom Tahoe. Det krever en forklaring.

Alt startet helt etter Planen med at vi forlot Zion nasjonalpark lørdag morgen for å legge ut på en solid kjøreetappe. Vi startet med en tur sørvestover, og svippet innom Las Vegas. Det var to grunner til det: 1)Vi trengte lunsj, og 2)Jeg har - i motsetning til Lars og Arild - aldri sett Vegas. For dere som ikke har vært der: Vegas er en helt hinsides absurd by. Byen er dominert av gigantonorme kasino/hotell/shoppingkomplekser som på den mest kitschy måten du kan tenke deg imiterer kjente og kjære kulturskatter fra andre deler av verden. Her finner du "Cæsars palass", "pyramiden i Luxor" og en rekke andre, inklusive et Eiffeltårn. Vi hadde valgt oss ut The Venetian, som - ja, du gjettet riktig - skal imitere Venezia. Det gjør de blant annet ved å bygge en innendørs kanal i kjøpesenteret, komplett med gondoler der fallerte musikkstudenter synger operaarier for turistene.

Drep meg, herre konge, men ikke med arier.

Marmoren er linoleum og hardplast, himmelen er malt i taket, lufta du puster er parfymert og gullet er messing. Det er som om noen tok en malekanon og dekorerte hele jævelskapen med fargen "dyp kitsch". Det er til å bli helt blå av. Men de har god lunsj, og lager gode Mojitos der, det skal de ha. Og Vegas har en av de høyeste fagforeningsprosentene i USA, så noe bra er det jo der.

Deretter gikk ferden via Death Valley. De har virkelig et talent for stemningsskapende navn her borte. Nå skal det sies at navnet trolig er en smule fornærmende for de opprinnelige innbyggerne (Timbisha Shoshone-folket), men jeg kan på en måte skjønne hvor de vestlige nybyggerne tok navnet fra. Det er helt utrolig goldt og varmt der, og dalen ligger under havoverflaten. Det er det nest tørreste og varmeste stedet jeg har vært.

Etter en laaaaang kjøretur var vi fornøyde med å ende opp i Mammoth Lakes, som er den rake motsetningen til Death Valley. Det er oppe i fjellene, de har snø store deler av året og vi måtte ta inn all maten og all snacks fra bilen så den ikke skulle bli antastet av vandrende bjørner.

Dagen etter la vi ut på landeveien igjen, og stakk innom Bodie, som er Californias offisielle statlige spøkelsesby. Jeg synes altfor få norske fylker eller kommuner har offisielle spøkelsesbyer. Bodie var et resultat av gullrushet i California, og ble oppkalt etter den første fyren som fant gull der. Han het W.S. Bodey, men hvem faen bryr seg vel om stavemåte? Etter at det tok helt av vokste byen til solide 10.000 innbyggere, og var visstnok litt av et rottereir. Ei lita jente skrev i dagboka si da familien skulle flytte dit "Goodbye God, I'm going to Bodie". Visstnok drev folk og ranet hverandre, bedrev hor og plaffet hverandre ned på gata jevnlig.

Men da gullet forsvant, forsvant også folkene, og i 1942 var det hele slutt. Nå er det bare ruinene igjen, og ca. 5% av de opprinnelige byggene er bevart. De som er igjen blir nå tatt vare på av staten.

Ja, til og med utedassen er tatt vare på.

Det er noe fascinerende over å se på huser der det ser ut som om folk flyttet ut og ikke så seg tilbake. Mange av husene ser ut som de ble forlatt mens de ble brukt.

Kontrollspørsmål for Haaken: Kunne barna i Bodie regne?

Kanskje var det like bra at byen ble nedlagt, siden det ser ut til at de drev og utviklet alien tech:

Det er trolig best at du ikke vet hva den er til for Lars.

Etter å ha sett oss mette på Bodie kjørte vi videre nordover. Planen var å kjøre til Redding, der vi skal møte en kompis Lars har møtt på nettet. Underveis stoppet vi på en diner midt ute i ingensteds. Der serverte de blant annet noe de kalte "Chili burger":

Dette er en dobbel hamburger - delt i to, som de etterpå har tømt ei gryte chili con carne over.

Maten var faktisk slett ikke verst, og porsjonene var, for å si det slik, solide. Men det var under dette måltidet bomben sprang: Lars hadde en bug i Planen. Enkelt sagt hadde vi hoppet over en dag. Vi skulle ikke vøre i Redding søndag kveld, men mandag kveld. Lars tok det som et enormt personlig nederlag at Planen inneholdt feil (NB! Fram til nå hadde den fungert som urverk. Sveitisk urverk. Laget av en sveitser med OCD). Jeg og Arild forsikret om at dette var en velsignelse i forkledning.

Og slik havnet vi i Tahoe. Som er vidunderlig! Jeg mener, hvor ellers kan man chille på stranda i behagelig temperatur og lytte til bølgeskvulpet fra en ytterst vakker sjø i 2000 meters høyde?

Som en bonus fikk vi spist prima sushi på Naked Fish. Og drukket kvalmende søte drinker på et casino.

Tahoe ligger nemlig på grensa mellom to stater. Så etter å ha spist sushi i California krysset vi gata til Nevada og gikk på casinobar. Casinoene i Tahoe er som i Vegas, bare styggere og mer kitschy.

Noe som bare beviser at noen ganger er det det som går feil som blir mest rett.

En trang, våt passasje

Ikke alle som leser denne bloggen kjenner Arild som vi gjør. Det bør det bli en slutt på. Her følger derfor the real scoop: Sannheten om Arild (*).

Arild er yrkesmilitær. Han er kapteinløytnant i den Kongelige Norske Marinen. Han bedrev lenge tiden med å drifte en fregatt. Når det ble for lettvint tok han like godt ingeniørutdanning ved Marintek (NTNU), og jobber nå med å finne ut hva panseret på de norske fregattene tåler av trøkker. Jeg innbiller meg at dette gjøres ved at han springskaller skroget til det springer lekk. Jeg gjetter det sjelden trengs mange forsøk.

Arild er 190 høy og veier 90 kilo. 10 gram av det er fett, resten er muskler, bein og panserbrytende stål. Da Arild en gang knakk foten på toppen av Løvstakken jogget han like godt rett ned igjen. En vanlig samtale mellom undertegnede og Arild kan gå slik:

Meg: Hva er egentlig bremselengden for en Nansen-fregatt i full stim?
Arild: Den informasjonen er gradert.
Meg:...
Arild: Jeg kunne fortalt deg det, men da måtte jeg tatt livet av deg.
Meg:...!
Arild: Men slapp av, det ville ikke vært verdt bryet.


Arild jekker øl med øyelokket. Han kan håndtere skytevåpen fra 9 til 110 mm. Jeg har fra sikre kilder at Arild skiftet mellomnavn til Øydegard fra Hamilton, for å være mer diskret. Om han ikke hadde hatt et varmt nordisk sosialdemokratisk hjerte bak brystpanseret hadde jeg vært bekymret for at han skulle hoppe av kemboturen i California, anlegge en østerriksk aksent og bli valgt til guvernør.

Arild følte at fjellene kunne trenge å jekkes ned litt.

Det kan dermed ikke komme som noen overraskelse at da ideen om at vi skulle gå the Zion Narrows, var svaret fra Arild entusiastisk JA! Zion er en nasjonalpark i Utah, med en helt ekstremt spektakulær natur. En stor del av parken er Zion canyon, som er en lang kløft gravd ut av den fascinerende rustrøde sandsteinen av Virgin-elva. I parken er det veldig varmt og veldig tørt. Det regner nesten ikke, men når det først regner blir det gjerne livsfarlig flom. Til gjengjeld er det latterlig vakkert der, og kanskje noe av det vakreste og mest spennende er nettopp the Narrows. The Narrows er en svært trang og høy kløft der elva har skjært seg 150 meter rett ned gjennom fjellet. Resultatet er landskap som dette:

Turen opp The Narrows består i praksis i at man går langs elveleiet opp i kløfta, i utgangspunktet så langt man gidder. Og når jeg sier gå, så er det en eufemisme for vade:

Etter noen timer med dette har man føtter som middels rosiner.

Skal man komme seg oppover er man nemlig pent nødt til å plumpe uti elva. Og når jeg sier vade, så er det en eufemisme for bade:

Heldigvis var vannet OK temperert. Ved ca. 15 grader (C) var det egentlig helt greit å gå med vann opp til armhulene innimellom. Ellers som Arild uttrykte det: "Dette er ingenting mot da jeg vadet Gudbrandsdalslågen på langs midtvinters!"

Jeg er egentlig tålelig god til å gå i fjellet. Så mens jeg følte jeg hadde god driv i steinura og passerte amerikanske turister til høyre og venstre, var det med en viss undring jeg tittet opp og så at Arild var blitt en prikk i horisonten. Da jeg og Lars omsider tok ham igjen, det vil si, når han hadde ventet på oss en stund, var det ikke fritt for at man kunne føle at han var en del av landskapet:

Hemmeligheten bak god holdning er ryggmuskler.

Heldigvis har Arild alltid oppmuntrende ord å komme med.

Selv om det er veldig tørr luft i Zion, er det helt fascinerende hva slags liv som klarer å klamre seg til de glatte steinveggene. Noen steder er det såkalt "weeping rock". Der får man "hengende hager", som ser helt utrolige ut.

Dess lengre opp i kløfta vi kom, dess vanskeligere ble ferden, og dess ensligere ble vi. Man kan si det slik at både antallet turister, og deres gjennomsnittlige BMI falt drastisk når vi var noen kilometer inn. Ca. halvveis i vår tur kom vi til "Wall street", som er et lengre strekk der det rett og slett ikke er særlig tørr grunn, men kontinuerlig vading. Noe av denne vadingen foregår med både dypt vann og svært store kampesteiner, som vi har fått høre kan flyte lange strekk når kløfta flommer over. Heldigvis kunne Arild hjelpe oss mindre fjellgeitaktige til å komme fram:

Han fikk også på et tidspunkt demonstrert hva man lærer på sjøkrigsskolen:

"Dere skulle prøvd dette i Barentshavet!"

"Dette er jo ingenting mot da jeg tok militært dykkersertifikat og treneren koblet ut oksygentanken på 20 meters dyp", kunne Arild fortelle da jeg og Lars kom oss gulpende opp på land.

Zion Narrows er glatt den heftigste delen av denne ferien så langt, og det er vanskelig å se hva som kan toppe den. Vi endte opp med å gå noe som på papiret skulle være omtrent en 9-timerstur på litt over fem timer. Da vi endelig kom ned var det bare en ting som sto i hodet vårt: Mat! Ja, og så en kald øl da. Knallhard gåing tar på, i alle fall de mer vanlige av oss. I tillegg til ømme og slitne føtter og verkende lårmusklatur (det er tungt å løfte beina opp og ned med vann til hoftene) førte gnissing av svært fuktige klær til noe tilnærmet gnagsår på...la oss si semi-edlere deler. Men det var verdt det.

Som Arild sa det:
Arild: Dette var helt fantastisk. Dette skal jeg gjøre igjen!
Meg: Ja, det var utrolig. Men om igjen?
Arild: Ja. Men neste gang vil jeg gå LENGER!(**)


(*) NB! Enkelte detaljer i denne bloggen kan muligens ha blitt overdrevet en smule for dramatisk effekt.
(**) Konfidensielt til Trine Lise: Han tenker ta med deg neste gang. Lykke til!

Fra Rocky Mountains til Zion

Onsdag og torsdag gikk med på å forflytte oss de alt for mange milene mellom de to nasjonalparkene Rocky Mountain og Zion. De ligger i, henholdsvis, Colorado og Utah og turen går i tillegg gjennom New Mexico og arixzona. Sånn er det bare. Denne transportetappen ble kun avbrutt av matpauser, noen tilfeldige stopp for å se etter kamera til Arild og noen vanvittige utsikter som måtte nytes utenfra bilen. Onsdag morgen forlot vi Estes Park og kjørte ut på første og beste sidevei i den generelle retning av Zion, med en overordnet plan om å overnatte i Lake City. Navnet er forøvrig er et helt ufortjent når det ikke er en eneste innsjø i nærheten. Veien dit dro seg innom hvert eneste pass, høydrag og dalsøkk i Colorado og hadde flere svinger enn en medioker vestlandsvei.

Tilfeldig natur på veien.

Det er ikke spesielt plagsomt når det er så utrolig mye fin natur å se på hele tiden. I veien for oss var også den nokså kjente fjellandsbyen Aspen, som selvfølgelig ikke er noe annet enn en kaksete variant av Geilo. Så der gadd vi ikke stoppe. Dette var også slutten på Rocky Mountains og topografien endret seg brått til noe flatere og mer ørkenaktig. Her fant vi også etterhvert et passe vindfullt stedet Twin Lakes for å spise lunsj. Det var den første rasteplassen vi fant, som bød oss på en sjelsettende opplevelse. Tror du ikke noen hadde satt opp en rasteplassgrill der også. Merkelig og skremmende.

Lars er fremdeles fortvilet over rasteplassgrillens eksistens.

Videre hadde vi ikke regnet med noe mer natur på veien, men ble veldig overrasket av en ganske så bra canyon i Gunnison National Forest. OK, den tok pusten fra oss.

Monstermast med noe ødelagt og nå verdiløs natur i bakgrunn.

Etter å ha tatt en offisiell snargrusvei som gjorde at vi dekket den sørlige delen av Colorado i en tett støvsky, mens vi hørte på hysterisk trafikkfarlige the Bugle, så fant vi frem til Lake City (ikke salt og ingen lake). Lars hadde forhåndsbooket oss inn på Pleasant View Resort med en sedvanlig hyggelig eier, Jim, som tok oss vel imot. Der ble vi sendt sporenstreks til Brunos, et fransk ektepars restaurant, for å spise før vi gjorde noe annet. Vi gjorde ikke noe annet. Glimrende mat og de har opptil fleere salooner, som vi dessverre ikke hadde tid til å besøke.

Fornøyd hos Brunos.

Typisk saloon.

Torsdag var det tidlig opp for å fortsette mot Zion. En kjøretur preget av evindelige rette veier i Arizona for det meste med en liten tur innom New Mexico. Denne dagen var egentlig oppsiktsvekkende begivenletsløs til å være 90 mil på veien. Ikke ble det kamera på meg heller, men Lars fant noe bolemelk uten melk. Tiden gikk med på å håpe at temperaturen skulle bli 40+. Noe som det så ut til at vi skulle bli snytt for. Men omsider fikk vi oppleve det når vi passerte Page, en "by" vi tradisjonelt ikke setter pris på. Byen fra 1957 bygd rundt et kullkraftverk har ikke spesielt mye sjarm.

Mmmmm...kullkraft

 Men denne gangen stoppet vi på den glimrende demningen deres, og det var bra greier. Store høyder, mye vann og store byggverk. Alt vi liker.

Fornøyd med demning, varme eller begge deler.

Så var det strake veien til Zion. Lett som bare det. Der er så lett...

Labbing i Rocky Mountain National Park

Og nei, det er ikke en skrivefeil (you know who you are) - det heter Rocky Mountains, men Rocky Mountain National Park. Kjapp googling har ikke avslørt hvorfor det er en forskjell, og logikeren i meg jamrer fælt i frustrasjon. $10 via PayPal til den som finner det ut.

Vi startet dagen med å gjøre en skikkelig newbiefeil, nemlig sove altfor lenge. Det på tross at vi hadde funnet ut at det på vei opp mot startpunktet for turen vi hadde tenkt å gå var veiarbeid med tilhørende beskrivelser. Nasjonalparkene er generelt utrolig velholdt, men nå var det gått 80 år siden sist veien bli fikset på (dvs da den ble laget). Fint for parken, ikke fullt så fint for oss. I tillegg hadde vi max uflaks med omtrent all venting, som medførte at vi brukte nærmere to timer fra vi dra fra motellet (ca 10) før vi kunne begynne å gå. Skal innrømme at jeg var litt grinete.

Det endret seg veldig, veldig fort da vi kom ut i skogen og syn som dette møtte oss:

Noen passe store fjell i bakgrunnen

For en fjellkresen nordmann ser kanskje ikke fjellene veldig imponerende ut. Den store forskjellen fra vårt kjære moderland er selvsagt høyden - vi startet på 2800 meter. Det merkes - som Arild beskrev på Mount Evans, blir man fort tung i pusten og lett i hodet. Det gikk seg heldigvis litt til etter hvert.

Vi møtte tidlig på en gammel kjenning for meg og Arild, de evig tilstedeværende ekornene. I motsetning til sist USA-tur, var det adskillig færre i Rockies enn andre steder. Redde for å bli dømt for bloddoping tenker jeg,.

Siden vi var ganske forsinket, måtte vi korte ned litt på den originale ruta. I praksis betydde det at vi droppet det lengste strekket opp til Sky Pond og la i stedet til Mills Lake (etter tips fra en av flere oversosiale amerikanere, aka USA#1ians, vi møtte på turen).

Lars og Pål ser henholdsvis robotaktig og blid ut på starten av turen

Som vanlig var det ganske mye folk på det første strekket, som gikk opp til en liten foss.

Etter det dabbet frekvensen på antall mennesker vi møtte drastisk, akkurat som vi liker det. Litt videre kom vi til et kryss som ledet opp til Mills Lake, en lett tur på 1,5 km. Synet som møtte oss var omtrent slik som dette:

Mills Lake

En helt grei plass å spise lunsj

Turen gikk videre til The Loch, en ny tur på ca 1,5 km. Amerikanerne skal få for å ikke ha kalt den Loch Lake.

Diverse steder på veien var det broer som gikk over bekker av varierende størrelse. Noen synes det var litt for fristende å briefe med mad balancing skills:

Why you clownin bro?

Eller...

The devil man and the funny robot

Det var noen relativt imponerende skuer (kan man egentlig si skuer?) også mellom innsjøene:

Arild synes RMNP er artig

Vi avsluttet turen med å gå ned mot Lake Hiyayayayayayayayah (eller noe sånt) og Dream Lake. Der møtte vi på noen flere ekorn og noen trivelige (smør på flesk) amerikanere fra Dallas, Texas. De hadde overraskende nok ikke masse skytevåpen med seg, merkelig. De "skjøt" derimot dette:

The Three Kemboteers

Til slutt labbet vi glad og fornøyd ned til busstoppen, hvor Lars endelig fikk fatt i rangeren som hadde funnet mobiltelefonen hans som han la igjen på bussen. Katastrofen avverget, og alle tre hadde brukt opp tabbekvoten sin etter 4 dager - ikke altfor lovende...

Middagen ble fortært på et relativt forglemmelig italiensk utested kalt Mama Rose. Selv matgærninger som meg og Arild forlanger ikke gourmetføde overalt hvor vi spiser (....), så det var helt greit. Pål fikk ost med litt lasagne under, jeg og Arild spiste fisk i diverse varianter. Vi la oss relativt tidlig, neste dag skulle nemlig 88 mil tilbakelegges på svingete Coloradoveier...

Dag fire - fra Denver til fjells

Dag fire, mandag, startet med mild øresus etter konserten dagen før og en frokost på utsøkte Corner Bakery på, eh, hjørnet på hotellet. Planen for dagen har vært å kjøre opp til Rocky Mountains National Park, en kjapp kjøretur på kanskje et par timer, og ta en kort fottur der på ettermiddagen. Det passet derfor å ta en liten omvei via Mt. Evans, et 4348 meter høyt fjell med bilvei helt opp. På toppen er det et teleskop og en nedbrent restaurant, selvfølgelig.

Det er flott med en så tilgjengelig fjelltopp, men ikke så spesielt imponerende å ta seg opp med bil når vi kjørt forbi syklister på vei opp. Og dem var det oppsiktsvekkende mange av en mandag formiddag. Det ble noe fabling i bilen om vi ville greid å sykle opp de nærmere 3000 høydemetrene, kanskje med noe mer trening. Etter vi gikk ut av bilen for å bestige de siste femti meterne til fots, så ble det klart at en sykkeltur opp ville vært klin umulig. Høyden gjorde oss lightheaded, svimle og tungpustet med en gang. Vi ville vært sjanseløse, all respekt til syklistene. Men vi fikk i allefall den samme, vanvittige utsikten der vi vimstet rundt på toppen.

Dagens nedtur, hehe, skjedde på vei ned fra fjellet, da Pål kom på at tweedjakken, med passet i lommen, ble liggende pent igjen på hotellet i Denver. Dette var jo som fortjent siden han, som den reiseamatøren han er, hadde hengt jakken i garderobeskapet. Dette er jo å be om trøbbel og han skulle fått uker med tyn om ikke noen andre hadde gjort akkurat det samme. Så fram og tilbake er like langt pluss rushtrafikk og den gode tiden vi en gang hadde ble brukt til irritasjon og bekymring. Hva gjør vi med Pål uten pass, setter ham igjen? Heldigvis ordnet det seg for snille gutter og alt var tatt vare på på hotellet.

Så etter dette intermessoet kom vi oss, omsider, til Estes Park ved Rocky Mountain National Park. En liten dorf med 5800 innbyggere, som kun er der for turisme. Og her, ved Comfort Inn, kom dagens virkelige opptur der en myte, mer omstridt og betvilt enn Loch Ness monsteret, Yeti og alien abductions tilsammen, åpenbarte seg i fullt dagslys. Rasteplassgrillen! Skeptiker Lars ble tydelig oppgitt og forvirret over det han så. Og hn sliter fremdeles med nattesøvnen der han kaster seg fra side til side i sengen, svetter og mumler "nei, nei, det er ikke mulig, why?..how?".

Dagen ble avsluttet med en tur inn til sentrum og den lokale anbefalingen i yelp.com, Smokin' Dave's BBQ and Tap House. Mye folk og bra navn var lovende, desverre fulgte ikke maten helt opp. Men det var slett ikke ille, og vi fikk nok mat..

Matnerding: Rioja rocks!

Advarsel!
Er du ikke matnerd, er dette innlegget sikkert like interessant som å se maling tørke. Antatt publikum: Lars, Arild og Håken.

Som Pål antydet i sitt blogginnlegg fra Denver, er hans kunnskapsnivå på mat- og vinfronten så katastrofalt dårlig at skriving om det må overlates til andre. Vi begikk den ultimate kardinalsynd i matbloggeverden ved at vi glemte å ta bilder - doh. Særlig på vinfronten gjør det saken adskillig vanskeligere, og det visuelle er jo også en viktig del av et ordentlig måltid.

Jeg hadde funnet frem til Rioja restaurant via yelp.com, en genial webside med brukeranmeldelser av alt mellom himmel og jord i selv den minste lille dorf i USA. I tillegg anbefalte den trivelige jenta jeg møtte på flyet Rioja som den beste restauranten i Denver, og da ble valget enda enklere.

Restauranten driver som navnet antyder med mat fra Middelhavsregionen. Kan vel ikke si at det bare var spansk mat, men det er helt greit når nivået var så høyt som dette.

Lokalet så slik ut:



Jeg og Arild fattet med en gang interesse for ordene "tasting menus available, please inquire with your server". Vi bestilte en femretters fra vår kelner Todd, som vi etter hvert ble riktig så gode venner med. Han fikk med seg den tilnærmet komplette lista med Påls allergier, og forsikret oss om at det var nema problema. Jeg og Arild bestilte selvsagt en tilhørende vinpakke, mens Pål ikke har blitt riktig voksen ennå og holdt seg til whiskey og vann.

Den første retten av en duo bestående av slow cooked pulled pork med en bønnepuré med spanskinspirert curry, samt thaiinspirerte kamskjell. Den spanske vinen (albarino) ble gjenstand for litt diskusjon mellom meg og Arild. Jeg mente karrien tok livet av vinen og sødmen relativt effektivt, mens Arild mente kamskjellene ble for søte. Artig at vi var såpass uenige egentlig (selv om jeg seff hadde rett). Uansett var svinet helt strålende, ingen av oss kunne finne en eneste feil med det. Amerikanerne kan virkelig kunsten med langkokt mat. Kamskjellene var også veldig, veldig bra. Alt utført til det perfekte.

Neste rett var en av de bedre salatene jeg har fått, med avocado, sitrusvinaigrette, sopp, geitost og litt til. Sitrusvinaigretten og geitosten komplementærte hverandre tilnærmet perfekt. De andre ingrediensene blandet seg også sammen i munnen uten å konkurrere med hverandre. Husker dessverre ikke vinen her. Her hadde Pål glemt å si fra om sin allergi mot avacado, så han fikk en helt grei ruccolasalat i stedet. 

3. rett var nok et høydepunkt - tortellini fylt med artisjokker. Tilbehøret var artisjokkraft, geitost og trøffelessens. Et aldeles strålende eksempel på hvordan enkle smaker kan kombineres hvis man har nok respekt for gode ingredienser. Vinen (som jeg igjen ikke noterte navnet på) var fra et mindre kjent spansk distrikt, og matchet retten perfekt.Signaturretten til kokken, og det er lett å forstå hvorfor.

4. rett var grillet laks med spennende tilbehør: bouchotmuslinger, posjerte artisjokkhjerter og saffron orange nage (så vidt jeg kan se en slags saus redusert ned med kraft, vin, olje, krydder og appelsin). I tillegg tok kelneren en sjanse med å servere en italiensk rødvin (som jeg igjen ikke husker, the shame) til. Dessverre gikk ikke eksperimentet helt i boks, og han kom med en pinoit noir fra Napa Valley i stedet. Fortsatt ikke 100%, men ok. Retten i seg selv var nok måltidets dårligste, evt minst bra - det var fortsatt absolutt ikke dumt.

5. rett var Pål sin favoritt: grillet ytrefilet med bønnepuré, fava og garabanzobønner og Bordelaisesaus (++). Helt perfekt grillet, med en skikkelig bra sear på kjøttet og perfekt rått i midten - men likevel med en aldeles fabelaktig struktur hele veien gjennom. Til dette fikk vi en italiensk rødvin, igjen ukjent for meg. Til forskjell fra den forrige italianeren var dette en perfekt match til det møre kjøttet og den kraftige sausen og bønnepuréen. Kelneren noterte ned navnet, men den lappen finner jeg selvsagt ikke igjen...det hadde neppe hjulpet mye, i det det bare ble produsert 1000 flasker i året.

Vi måtte jo selvsagt avslutte herlighetene med dessert. Valget falt etter Todds anbefaling på minibeignets fylt med søt geitost fylt med fiken og en portvinsreduksjon, paret med en ruby portvin. Portvinen var så som så til, men beignetene var aldeles strålende og definitivt i min topp 5 beste desserter ever. En perfekt avslutning på et superb måltid.

Det ble litt diskusjon om hva som var beste rett, mitt valg falt lett på første forrett. Svinekjøttet (som var stekt over natta) var bare helt absurd mørt, og kamskjellet var også en meget spennende variant som matchet vinen veldig godt. Alt i alt var vi alle veldig, veldig fornøyde med turens første gourmetmiddag - den første av opptil mange!

Mat, markedsbonanza og ministeringer

Jeg tror jeg var forberedt på ganske mange mulige ting i forkant av denne kembo-ferien. En ting jeg ikke var helt klar over var at reisekameratene er shopoholikere. Seriøse shopoholikere. Se for dere noe sånt, bare med mer testosteron. Så i tillegg til at Denveroppholdet har bydd på fantastisk mat, herlig vær, hotelluksus, masse deilig øl og heftig musikk (mer om det senere), har det også inneholdt lengre shoppingsesjoner enn jeg har gjennomgått på leeeenge.

Det startet lørdag (altså vår første hele dag i USA) med en deilig gåtur i strålende sol – noe som helt klart passet enkelte vandrere bedre enn andre:

Turen endte på REI, det vil si et gigantisk mekka for alle friluftsinteresserte. Der var vi et par timer. Arild og Lars brukte mye penger, jeg kjøpte et par sko.

Men det var ikke nok. Derfor satte vi oss inn i The Kembo for å kjøre til Outlet 2-3 mil utenfor sentrum. For dem som ikke vet hva Outlet er, så er det hva du ville fått om du tok et gigantisk kjøpesenter og bygde det om til en landsby. Og så gjorde det litt større. Da vi kom dit så vi slik ut:

Da vi dro så det slik ut:

Jeg kjøpte ei dry-fit-T-skjorte (noe Lars og Arild maste lenge på at jeg absolutt trenger til fjellturene). Lars og Arild kjøpte HELE VERDEN.

Men vi har ikke bare shoppet altså. Vi har også vært på ølfestival i strålende solskinn. Mikrobryggeriet Great Divide hadde 18-årsjubileum lørdag, og feiret med en kembofest. Inngangen kostet 25$. For det fikk vi litt mat, vi fikk hørt noen OK lokale band, og vi fikk tylle i oss så mye av deres svært gode øl vi rakk på fire timer. Det var...helt OK.

Vi har også spist latterlig god mat på Rioja og Tag, men det skal Lars og Arild få lov til å si mer om siden de er ca hundre ganger mer mat- og vinsnobbete (alternativt: mat- og vinkyndige) enn meg.

Noe av det morsomme med slike turer som dette er når man kommer over uventede hendelser. Lørdag la Arild merke til en plakat på en husvegg som annonserte en konsert. Det viste seg at de gamle industrial-heltene i Ministry skulle ha konsert i Denver søndag kveld, med Overcasters og Blackburners som support. Jeg hadde stor sans for Overcasters, spesielt trommisen. Lars falt for Blackburners, spesielt sceneshowet (kvalitetsnivå på filmen: 0,5/10):

 

Ministry var et morsomt gjensyn. Bandet (som per i dag omtrent bare er nye folk) er bunnsolid og rocker hardt. Frontmann Al Jourgensen derimot, er... et vrak. La oss si det slik at han ikke er noen god reklame for en livsstil fylt av dop og alkohol. Men han digger Occupy Wall Street og hater hater hater George Bush, det skal han ha.

Nå venter Rocky mountains og fjellvandring.