Der drømmer drar for å dø

Hvilken tur til vestkysten av USA er vel komplett uten å oppsøke selve den amerikanske drømmefabrikken? om ikke annet var selvsagt ønsket om å oppleve noe av glamouren og jetsetlivet, og kanskje få en smugtitt på stjernene insentiv nok. Etter den vidunderlige fotturen i Big Sur vendte vi derfor nesa mot Los Angeles. Men ikke uten en liten stopp på veien for å dyppe tærne i Stillehavet på Malibu beach.

"Itjnå mot Leirsjøn herre, nei."

Vi hadde booket oss inn på et hotell i West Hollywood som heter Farmer's Daughter. De beskriver seg selv som "kitsch hip", og det er egentlig en ganske bra beskrivelse. Her var det liksom-amerikansk-bondegårdnostalgi paret med pasteller overalt. Egentlig ganske kult, selv om vifteanlegget på rommet hørtes ut som noen startet en middels jetjager på rommet. De har også en amricana-basert restaurant som serverer noe som trolig er USAs beste cornbread.

Den første hele dagen vi hadde til rådighet hadde vi bestemt oss for å se noen av de berømte delene av LA: Hollywood Boulevard og Venice Beach. Men først ruslet vi ned for å se på tjærepølene de har boblende midt i sentrum av byen. I tusener av år har tjære boblet opp til overflaten her, og blant annet fanget en rekke oldtidsdyr som så har blitt perfekt bevart, bare for å kunne hentes ut av moderne arkeologer.

"Hurra, vi fikk sett Mastodon også!"

Jeg og Arild synes dette var fascinerende skue (og lukt). Lars var ikke like overbevist.

Boooooooooooooooooooooooooring!

Når jeg nettopp skrev at vi bodde i West Hollywood, og neste stopp på sightseeingen var Hollywood Boulevards Walk of Fame tenker kanskje mange av dere at det var rett i nabolaget. Det kan man bare tenke om man gjør samme feil som oss og undervurderer grovt hvor gigantisk LA faktisk er. Det skyldes at man feilaktig trekker veksler på erfaringer fra europeiske storbyer. Men de har gjerne vokst fram så å si organisk, over hundrevis av år, og med plassmangel som konstant faktor. Det problemet har ikke Californierne. I stedet har de bygd byen sin rundt de tingene de elsker mest: Privatbilen, med tilhørende motorveier, og små lave boliger. Resultatet er at LA, som har under halvparten av Londons befolkning, tar opp tilnærmet lik plass i landskapet. Noe vi smertelig kom til å erfare, som illustrert av reiseruta:

Etter å ha sett tjærepølene praiet vi en drosje og dro til Hollywood Boulevard (mer om det senere). Da vi var vel ferdig der vurderte vi først å ta drosje til Venice Beach. Da sjåføren hevdet at det ville koste 55$ ble vi mistroiske, og valgte å satse på kollektivtransport i stedet. LA har nemlig et ganske godt utbygd nett av både metro og busser. Ei hjelpsom dame på T-banestasjonen foreslo at vi skulle ta T-banen til Union Station, og så hoppe på buss 733, som ville ta oss direkte til Venice Beach. Fin plan, tenkte vi. Noen alarmklokker burde begynt å ringe da T-baneturen tok nærmere 20 minutter. I feil retning. Men hele turen kostet jo bare 5$ per person inkludert bussen, så vi var fortsatt overbevist om planens fortreffelighet, og satte oss inn i bussen, som korresponderte perfekt. Bussen kjørte gjennom rekker av typiske LA-nabolag: Små hus med massevis av små butikker og fastfoodsjapper overalt. Det var først da bussen hadde kjørt i et kvarter, og jeg sjekket på et kart på mobilen hvor langt vi hadde kjørt at vi fikk bange anelser. Vi hadde ikke kommet en fjerdedel av veien en gang. Det som skulle være en smart transportetappe ble til Verdens Lengste og Kjedeligste Buss-Sightseeing i sentrum av LA. Det tok oss en og en halv  time å komme fra stasjonen til stranda... Jeg benyttet anledningen til å slappe litt av:

Arild tok det hele med godt humør. Lars...not so much.

Om du noen gang skal dra til LA, så husk en ting: Den er større en du tror.

Anyway, tilbake til opplevelsene. Walk of Fame er verdenskjent. Alle har sett bilder av filmstjerner og lignende som avduker stjerner på fortauet med sitt eget navn. Foreviget på Hollywoods stjernehimmel, eller stjernejord, for å være mer presis. Det vi ikke regnet med var hvor mange personer Hollywood i løpet av tida siden 1958 har funnet verdig æren. Det er over 2400 stjerner, og det store flertallet av dem har du aldri hørt om. Her er obskure radiopratere fra 50-tallet og regissører som laget filmer ingen har sett på tiår. Men et par store stjerner var det da mulig å finne:

Bortsett fra stjernene på fortauet er Hollywood Boulevard en studie i kitsch. Det er rundt regnet en million kitschy turistbutikker og plastikkmatsteder, samt fantastiske show og et eget scientologimuseum (!).

Men om vi trodde Walk of Fame er kitsch, var det ingenting mot Venice Beach.
Hele bydelen Venice ble grunnlagt av tobakksmillionæren Abbot Kinney, etter at han hadde vunnet eiendomsretten til det som da var et sumpområde i en runde kron-og-mynt. Han bygde opp et turistområde han kalte Venice, komplett med kunstige kanaler som skulle illudere Venezia. Han hyret også inn italienske gondolerere for å padle folk rundt. Langs stranda ble det etablert barer og fornøyelsesattraksjoner. I dag er Venice Beach den største ansamlingen raringer vi har sett på hele turen. Det er et fascinerende skue å se alle de merkelige folkene og det merkelige de finner på. Da vi ankom hadde noen satt opp et stort plasthus for at folk skulle ha skumkrig, uten at vi var i stand til å se at det var noe kommersielt formål forbundet med det. Det er mengdevis med merkelige små butikker og folk som opptrer på fortauet. Samt selvsagt de allestedsnærværende marijuanaselgerne.

Det handler selvsagt bare om engasjement for folks helse.

Stranda huser også Muscle Beach, der ekstremt ekshibisjonistiske kroppsbyggere trener mens alle står og ser på.

Girl look at that body.....I work out!

Men i tillegg til alt kitschet er Venice også en vakker strand, og de har en herlig offentlig pir der LA-folk kan gå for å fiske, eller stirre lengselsfullt utover havet.

...eller på sidemannen.

Klok av skade tok vi drosje hjem til hotellet etter strandturen. Det gikk bittelitt raskere enn å ta bussen.

Fredagen - vår siste hele dag i USA! - skulle vi til Universal Studios. 

Enkelte tenker kanskje at det betyr å besøke filmsett og se hvordan film lages. Nix. Om du drar til Universal kommer du nemlig til en gigantisk fornøyelsespark. Det vil si en plastikk miniatyrby der man kan vandre ned en "engelsk gate", spise på "fransk bakeri" og lignende, mens du hilser på digre plastikkroboter. Veldig, veldig Hollywood. Men i tillegg er det også en del tivoligreier der som er ganske bra. Vi gikk på spøkelseshus:

OMG we're gonna DIIIIIIIIIIEEE!

Og berg- og dalbane inspirert av filmkalkunen "The Mummy". (Bra bane, litt kort). Vi så et fascinerende show basert på Terminator 2, komplett med filminslag med Ahnuld. Og, ikke minst, vi sto i kø, kø, kø, kø, kø. Den suverent lengst køen var til Transformers-turen. Da vi gikk inn sto det utenfor at forventet køtid var 95 minutter. Vi så på køen og tenkte at det kunne umulig stemme. Men det kunne det. Først rundet vi et hjørne, og der var det mer kø. Så gikk vi inn i selve bygget. Der var det et kørom. Gjenom en korridor, hva ventet der? MER KØ! Og sånn går no dagan. I alt ventet vi en time og førti minutter på å ta selve turen. Nå var riktignok selve turen helt fantastisk - du sitter i en berg- og dalbanevogn som rister og farter på seg mens du ser helt utrolig realistisk 3D-framstillinger som plasserer deg midt i "handlingen" i en Transformersfilm. Hadde ventetida vært "bare" en halvtime hadde det vært verdt det, det er helt klart en ekstraordinær tivolitur. Men INGENTING er verdt så lang køtid. (OK, nesten ingenting da).

Alt i alt er LA mindre glamorøst og drømmeaktig enn man tror, og mye mer kitschy og plastikkaktig. Men samtidig fascinerende. Nå venter bare en lang flytur hjem til Norge....