Stålmannen

Husker dere hvordan jeg i det forrige blogginnlegget lovet at det neste blogginnlegget (altså dette) skulle være en mat- og vinextravaganza? Vel, jeg løy. So sue me. Men det er til deres eget beste. For ellers ville forrige blogginnlegg ha måttet inneholde også det dette innlegget skal inneholde, nemlig de tre kemboterers opplevelser på en amerikansk metall-festival. Og da ville den allerede drepende lange teksten anta episke proporsjoner, og halvparten av dere ville dødd av kjedsomhet. Det holder, etter mitt syn, med rundt en tiendedel.

Da vi planla denne turen var noe av det jeg sjekket først hvordan vi kunne få oppfylt metallkvoten her borte. Heldigvis viste det seg at en gigantisk omreisende metallturne var i SF-området akkurat da vi også hadde tenkt å være der. Jeg velger å tro at det er metallgudene som står oss bi. Som alt annet her borte i USA#1 er selvsagt også denne turneen grundig sponset, og heter derfor Rockstar Energy Drink Mayhem Festival. Jeg regner med at de omgjengelige karene i  Mayhem allerede har gått til søksmål, siden de ikke er på lineupen og de like fullt drister seg til å bruke navnet deres. Men det er noen solide headlinere de har på plakaten: Slayer, Motörhead og Slipknot, plus en masse mindre band, og Anthrax som bonus. Jeg var ganske gira da vi skulle dra. Lars var litt mer skeptisk. Det var jo ikke Hiphop vi skulle bruke dagen på.

Avreisen ble utsatt et par timer siden enkelte trengte litt tid til å komme seg etter lørdagens møte med etanolens velsignelser. Men det gjorde absolutt ingenting, siden vi fikk mer enn nok musikk på de vel åtte timene vi var der. Festivalen ble holdt på the Shoreline Amphitheatre rett utafor Mountain View, sør for San Francisco, et stort utendørs område der hovedscenen kan ta 22.000 i publikum. Området var omgjort til festivalplass med tre scener og en haug med salgsboder. Samt tusener på tusener av metallhoder.

Trolleren i bakgrunnen er en god illustrasjon.

Noe som slo oss der vi satt og sløvet på gresset i stekende sol og ventet på hovedattraksjonene var hvor mange rare folk metallscenen i USA tiltrekker seg. Heavy metal ser ut til å være mye mer en arbeiderklassegreie i USA enn det er i Norge. Det var helt klart et sterkere innslag av relativt slitne folk her enn det er på f.eks Infernofestivalen. Metall er også en ekstremt HVIT greie i USA. Jeg tror jeg telte en håndfull latinos og asiater og kanskje én svart person blant publikum. Det betyr også at man kan finne enkelte av de mindre hyggelige innslagene fra hvit underklassekultur på slike steder:

Andre trivelige T-skjortetrykk denne boden hadde var "I love White bitches" og "Support your local White boy".

Denne fyren sto foran oss under konsertene:

På bilen i bildet står det "Eat my fuck".

Stemningen på området var også på en litt udefinerbar måte mer aggressiv enn det i alle fall jeg er vant til fra norske metallkonserter. Men det skal sies: Jeg så ikke mye bråking eller slåssing.

Det var Slayer og Motörhead som var viktigst for oss å se, men før det fikk vi med oss en del annet. De franske kristenrockerne i Betraying the Martyrs etterlot en distinkt ettersmak av eseltestikler i ganen (de gjorde blant annet kardinalfeilen å ha en trommis og bassist som ikke var helt...samspilte), mens I, the Breather (nok et kristenband!) hadde potensiale. Etter det vandret vi til den mellomste scenen for å få med oss metall-legendene i Anthrax. De dro opplevelsen opp, selv om de hadde vinden mot seg (bokstavelig talt - der vi sto varierte lyden med hvor mye av musikken vinden tok).

Også obskur norsk svartmetall var representert.

Deretter vandret vi til hovedscenen, der de relativt kjedelige, men kompetente kristenrockerne (jeg tipper Rockstar har tatt med mange kristenrockband for å kompensere for Slayer og Slipknot) i The Devil wears Prada varmet opp. Nevnte jeg at hovedscenen hadde plass til mange folk?

"Men det e mytji fleir folk på martnan i Trondhjæm sjø!"

Så var det klart for hovedbandene, som jeg vil beskrive i omvendt rekkefølge.

Slipknot var siste band ut, og de hadde åpenbart flest i publikum med seg. De er åpenbart store greier her borte i USA, og satser hardt på sceneshow med roterende perkusjonsrigger (av oljefat), maskerte musikere og eksplosjoner. Vi synes alle at de har for mye attitude og for lite å fare med musikalsk. De hadde dessuten kveldens klart svakeste trommis av de tre headlinerne. Alt i alt ganske kjedelig, og vi gikk før de var ferdige.

Slayer, derimot, leverte varene så det holdt. De forsøkte iherdig å sette fyr på scenen, både med brennheite riff (sorry) og et oppsiktsvekkende omfattende pyroshow. Trommisen hadde flammer på gulvet ved siden av seg, fra gigantiske oppnedkors på begge sider, og fra en ørn som hang fra taket. Regner med han svettet.

Her er et lite eksempel på hva de vartet opp med:

Men om Slayer viste at også band med 30 år på baken kan rocke hardt, så var lærdommen fra kvelden klart at de gamle er eldst. Det var nemlig 67-årige Lemmy i Motörhead som tok kaka.

Før Motörhead entret scenen levde vi i frykt for død ovenfra. Vi satt nemlig rett under kanten på teltduken til hovedscenen, og akkurat der hadde ei gruppe duer vaglet seg til, klare til å bombardere oss med salmonellaholdig dritt.

"Moahaha, den øllen ser ut som en fin blink"

En av de bevingede rottene rakk også å plante ei solid klyse på kneet til Arild. Men det skulle ikke mer enn en to-tre takter fra hardrockens grandonkel til, før det så slik ut:

"Run away! Run away!"

Noe som betydd at vi kunne rope og skråle og rocke til Lemmy og gjengen, inklusive en trommis som får Dyret til å virke sedat. Han hadde en herlig femminutts trommesolo midt i settet. (Hvem har femminutts trommesoloer lenger?) Uten at det var kjedelig! Motörhead spilte et fantastisk sett, som jeg gjerne skulle postet masse fra, men det tillater ikke båndbredden. Men vi bøyer oss i støvet for Stålmannen Lemmy. Han gjorde kvelden!

"Don't you forget us. We're fucking Motörhead!" Ingen fare...