Gay sex and the city

Dette er ikke en vingård i Sonoma.

Egentlig skulle neste blogginnlegg vært en veritabel vin- og matorgie fra vindistriktet Sonoma. Men siden jeg raskt fant ut at en blogg som i all hovedsak vil omhandle smaksnyanser mellom ulike pinot noirer og syraher helst burde overlates i de langt mer kyndige hendene til Lars eller Arild (min kortversjon: Mytji god vin og mat i Sonnoma, sjø!), får dere ta til takke med å hoppe fram i tid til noen dager senere, og besøket i Fog City, San Francisco. Jeg håper hjernene deres ikke imploderer når det neste blogginnlegget så krever at dere skrur tida tilbake igjen til dagene før San Francisco, før vi så igjen skrur klokka fram til ETTER SF. Det går helt fint, bare man vet hvordan man skal se på det.

Vi har selvsagt alle vokst opp med amerikansk TV og amerikansk film. (Og amerikansk mat, amerikansk politikk og amerikansk musikk.) Så vi har alle et levende bilde av den famøse Golden Gate-brua. Men det er noe helt annet å komme kjørende og se den stige ut av tåkehavet som kontinuerlig omgir San Francisco. (Den offisielle forklaringa på all tåka er at den skyldes lateral overføring av temperatur på grunn av havvinden som bla bla bla bla bla, men min personlige teori er at den er sammensatt av 50% marijuanarøyk og 50% smug (Smug er som smog, bare mer hipsteraktig.)) Greit nok finnes det nå både større og mer imponerende bruer i verden, men Golden Gate er fortsatt et imponerende skue. Og dessuten bompengefinansiert. 

Jeg må innrømme at jeg har sett mye fram til besøket i San Francisco. Vi hadde satt av fire dager totalt til byen (inklusive en dag på metallfestival - mer om det senere), og jeg synes det var verdt det, ikke minst fordi jeg da fikk utnyttet hele garderoben min. Det krever trolig en forklaring.

Jeg har nemlig en T-skjorte som ser slik ut:

Da vi var i Redding så vi en DOBBEL REGNBUE. Hva betyr det?

Det ble tidlig i turen tatt en kollektiv avgjørelse om at denne skjorta var uegnet for bruk på landsbygda i Arizona eller Utah. Men i San Francisco må den jo passe perfekt, tenkte jeg. Lars og Arild var mer usikre, men nå av, skal man si, motsatt grunn. De var nemlig nervøse for at jeg skulle bli ufint antastet av en hylende mobb sammensatt av noen av byens nesten 100.000 åpent homofile. Jeg lot meg ikke avskrekke. Og det må jeg si, jeg har aldri blitt så mye komplimentert for et antrekk før i mitt liv. Folk stanset meg på gata for å si at de digget skjorta. Bestemødre lo og ga meg tommel opp. Servitører sa "I love your shirt". Nå var ikke sjekking på programmet mitt for denne turen, siden jeg er lykkelig u-singel, men jeg er overbevist om at denne t-skjorta er et fantastisk sjekketriks. I alle fall i denne byen. Kanskje ikke alle andre steder.

Nok om klær. Første dagen i SF brukte vi på å oppsøke SFs tegneseriemuseum, der de har en ikke ueffen kolleksjon av originaler både fra generell tegneseriehistorie og fra historien til Mad Magazine (som var pionerer i å utvikle moderne satire i USA). Fun times.

Etter det var Lars sliten, og overlot dermed til meg og Arild å oppsøke selveste hippie- og hipstersentralen: Haight og Ashbury.

Har Arild funnet sitt rette jeg?

Området var et slags hovedsete for hele hippiebølgen under the summer of love, og tiltrakk seg horder av hippier, alternative, junkies, kunstnere og hipstere. Det er fortsatt en del rester av de politiske elementene igjen, og gud bedre for en ansamling mennesker! En del av folkene som vandrer rundt der ser ut som de har tatt tidsmaskin fra 1969 rett til i dag. Strøket er fylt av sære og merkelige butikker og hasj, hasj, hasj. For det er kanskje den triste sannheten: I dag handler det meste om dop, og lite om politikk. Det er sikkert over 20 marijuanabutikker langs gata, og parken ved enden av gata så ut som plata i Oslo, bare at junkiene hadde mer hippieaktige klær. Triste saker.

Men arkitekturen er snasen:

Noen har tydeligvis glemt å ta de veksthemmende hormonpillene sine.

Lørdag hadde vi skaffet oss billetter til det legendariske fengselet Alcatraz. Skjønt, det er jo ikke bare kjent som et fengsel. Det var et militærfort først, så et militærfengsel, så supermax-fengsel for trivelige typer som Al Capone og Machine Gun Kelly, så viktig symbol i den politiske kampen til USAnske urinnvånere, og så til slutt nasjonalpark. Men siden vi har all kunnskapen vår fra TV er det bare et fengsel for oss.

Alcatraz er et fascinerende og temmelig deprimerende sted, i alle fall fengselsbygget. Det er USAs National Park Service (forøvrig den delen av det USAnske statsapparatet jeg mest utvetydig kan stille meg bak) som drifter stedet, og de har fått laget en veldig bra audio-omvisning for fengselet, der tidligere fengselsbetjenter og tidligere innsatte forteller om fengselets historie. Fengselet hadde et svært strengt regelverk. Hovedprinsippet for driften sto i artikkel 5:

"You are entitled to food, clothing, shelter and medical attention. Anything else that you get is a privilege. You earn your privileges by conducting yourself properly. "Good Standing" is a term applied to inmates who have a good conduct record and a good work record and who are not undergoing disciplinary restrictions."

Ett av de viktigste privilegiene var adgang til luftegården:

Har dere egentlig fortjent å være her ute, hæ?

Oppførte man seg ikke som påkrevd kunne man derimot havne i "hullet". Det vil si isolasjon i stengte celler uten lys. Enkelte ganger i 14 dager i strekk. En eks-fange beskrev sin måte å takle situasjonen på, for å ikke bli sprøyte gal: Han rev av en knapp fra fangeuniformen, stilte seg midt i rommet, og kastet knappen ut i rommet. Så lette han langs gulvet til han fant den igjen. Rinse and repeat. Jeg må innrømme at jeg ble en smule kvalm av en del av historiene. Jeg tror jeg glatt kan skrive under på dette sitatet fra en eksfange:

Opprinnelig var Alcatraz bare en gold steinklump, men etter hvert som den ble tatt i bruk, først som militærfort og senere som fengsel, bodde det familier der ute, og de plantet flotte hager med alskens planter fra hele verden. I dag blir de ivaretatt av frivillige gartnere, og øya er faktisk ganske frodig, og vakker. Den har også blitt hjem til en rekke kolonier av ulike sjøfugl.

Odd Børretzen hadde ikke likt seg her, for å si det slik.

San Francisco er en by der det går mye opp og ned. Siden vi hadde booket oss inn på et (ganske luksuriøst) hotell på toppen av Nob Hill (ja, den heter faktisk det) går det mye i bratte bakker for oss. Heldigvis har byen et tipp topp moderne kollektivtransportsystem.

Trikkene må snus med håndkraft. Ser fram til Ruter begynner med samme system.

På veien hjem til hotellet kom vi over en hel horde Ferrarier som hadde en liten samlingsstund, komplett med urstereotype lettkledde bilbabes. Det måtte selvsagt foreviges.

Hun til høyre hadde nettopp skrytt av T-skjorta mi.

Ingen ferietur er komplett uten minst en forsøksvis seriøs fyllekule. Vi hadde bestemt oss for at den skulle foregår lørdag kveld i SF, og hadde planlagt en runde til noen av byens mikrobryggerier. (USA er veldig dårlige på vanlig butikkøl og veldig bra på mikrobryggerier). Vi startet på 21st Amendment bar, oppkalt etter opphevelsen av forbudstida. De hadde en veldig bra saison, en ganske god IPA og ikke så bra stout. De hadde også noen luksus-tequilaer på menyen. De siste årene har det blitt en trend med å lage tequila ikke bare for flatfyll, men også for å nytes, litt som med andre sprittyper. Ingen av oss hadde smakt noe slikt før, så vi ga det en sjanse. Riktignok smaker luksustequila mye bedre enn å shotte Jose Cuervo på en slumbar, men det smaker fortsatt tequila, så vi er nok ikke bitt av basillen ennå.

Etterpå gikk vi til Thirsty Bear, der de hadde en overraskende god stout, og jeg nok en gang fikk skryt for T-skjorta mi. Kvelden ble avsluttet på House of Shields, en cocktailbar som har vært åpen siden 1908. De kunne mikse, for å si det slik. Og interiøret var det ingenting å si på.

Gjestene, derimot...

Vi ramlet vel i seng rundt 2 en gang, klare til å stå opp grytidlig dagen etter for å dra på metallfest. Men det får bli neste bloggpost...