Der drømmer drar for å dø

Hvilken tur til vestkysten av USA er vel komplett uten å oppsøke selve den amerikanske drømmefabrikken? om ikke annet var selvsagt ønsket om å oppleve noe av glamouren og jetsetlivet, og kanskje få en smugtitt på stjernene insentiv nok. Etter den vidunderlige fotturen i Big Sur vendte vi derfor nesa mot Los Angeles. Men ikke uten en liten stopp på veien for å dyppe tærne i Stillehavet på Malibu beach.

"Itjnå mot Leirsjøn herre, nei."

Vi hadde booket oss inn på et hotell i West Hollywood som heter Farmer's Daughter. De beskriver seg selv som "kitsch hip", og det er egentlig en ganske bra beskrivelse. Her var det liksom-amerikansk-bondegårdnostalgi paret med pasteller overalt. Egentlig ganske kult, selv om vifteanlegget på rommet hørtes ut som noen startet en middels jetjager på rommet. De har også en amricana-basert restaurant som serverer noe som trolig er USAs beste cornbread.

Den første hele dagen vi hadde til rådighet hadde vi bestemt oss for å se noen av de berømte delene av LA: Hollywood Boulevard og Venice Beach. Men først ruslet vi ned for å se på tjærepølene de har boblende midt i sentrum av byen. I tusener av år har tjære boblet opp til overflaten her, og blant annet fanget en rekke oldtidsdyr som så har blitt perfekt bevart, bare for å kunne hentes ut av moderne arkeologer.

"Hurra, vi fikk sett Mastodon også!"

Jeg og Arild synes dette var fascinerende skue (og lukt). Lars var ikke like overbevist.

Boooooooooooooooooooooooooring!

Når jeg nettopp skrev at vi bodde i West Hollywood, og neste stopp på sightseeingen var Hollywood Boulevards Walk of Fame tenker kanskje mange av dere at det var rett i nabolaget. Det kan man bare tenke om man gjør samme feil som oss og undervurderer grovt hvor gigantisk LA faktisk er. Det skyldes at man feilaktig trekker veksler på erfaringer fra europeiske storbyer. Men de har gjerne vokst fram så å si organisk, over hundrevis av år, og med plassmangel som konstant faktor. Det problemet har ikke Californierne. I stedet har de bygd byen sin rundt de tingene de elsker mest: Privatbilen, med tilhørende motorveier, og små lave boliger. Resultatet er at LA, som har under halvparten av Londons befolkning, tar opp tilnærmet lik plass i landskapet. Noe vi smertelig kom til å erfare, som illustrert av reiseruta:

Etter å ha sett tjærepølene praiet vi en drosje og dro til Hollywood Boulevard (mer om det senere). Da vi var vel ferdig der vurderte vi først å ta drosje til Venice Beach. Da sjåføren hevdet at det ville koste 55$ ble vi mistroiske, og valgte å satse på kollektivtransport i stedet. LA har nemlig et ganske godt utbygd nett av både metro og busser. Ei hjelpsom dame på T-banestasjonen foreslo at vi skulle ta T-banen til Union Station, og så hoppe på buss 733, som ville ta oss direkte til Venice Beach. Fin plan, tenkte vi. Noen alarmklokker burde begynt å ringe da T-baneturen tok nærmere 20 minutter. I feil retning. Men hele turen kostet jo bare 5$ per person inkludert bussen, så vi var fortsatt overbevist om planens fortreffelighet, og satte oss inn i bussen, som korresponderte perfekt. Bussen kjørte gjennom rekker av typiske LA-nabolag: Små hus med massevis av små butikker og fastfoodsjapper overalt. Det var først da bussen hadde kjørt i et kvarter, og jeg sjekket på et kart på mobilen hvor langt vi hadde kjørt at vi fikk bange anelser. Vi hadde ikke kommet en fjerdedel av veien en gang. Det som skulle være en smart transportetappe ble til Verdens Lengste og Kjedeligste Buss-Sightseeing i sentrum av LA. Det tok oss en og en halv  time å komme fra stasjonen til stranda... Jeg benyttet anledningen til å slappe litt av:

Arild tok det hele med godt humør. Lars...not so much.

Om du noen gang skal dra til LA, så husk en ting: Den er større en du tror.

Anyway, tilbake til opplevelsene. Walk of Fame er verdenskjent. Alle har sett bilder av filmstjerner og lignende som avduker stjerner på fortauet med sitt eget navn. Foreviget på Hollywoods stjernehimmel, eller stjernejord, for å være mer presis. Det vi ikke regnet med var hvor mange personer Hollywood i løpet av tida siden 1958 har funnet verdig æren. Det er over 2400 stjerner, og det store flertallet av dem har du aldri hørt om. Her er obskure radiopratere fra 50-tallet og regissører som laget filmer ingen har sett på tiår. Men et par store stjerner var det da mulig å finne:

Bortsett fra stjernene på fortauet er Hollywood Boulevard en studie i kitsch. Det er rundt regnet en million kitschy turistbutikker og plastikkmatsteder, samt fantastiske show og et eget scientologimuseum (!).

Men om vi trodde Walk of Fame er kitsch, var det ingenting mot Venice Beach.
Hele bydelen Venice ble grunnlagt av tobakksmillionæren Abbot Kinney, etter at han hadde vunnet eiendomsretten til det som da var et sumpområde i en runde kron-og-mynt. Han bygde opp et turistområde han kalte Venice, komplett med kunstige kanaler som skulle illudere Venezia. Han hyret også inn italienske gondolerere for å padle folk rundt. Langs stranda ble det etablert barer og fornøyelsesattraksjoner. I dag er Venice Beach den største ansamlingen raringer vi har sett på hele turen. Det er et fascinerende skue å se alle de merkelige folkene og det merkelige de finner på. Da vi ankom hadde noen satt opp et stort plasthus for at folk skulle ha skumkrig, uten at vi var i stand til å se at det var noe kommersielt formål forbundet med det. Det er mengdevis med merkelige små butikker og folk som opptrer på fortauet. Samt selvsagt de allestedsnærværende marijuanaselgerne.

Det handler selvsagt bare om engasjement for folks helse.

Stranda huser også Muscle Beach, der ekstremt ekshibisjonistiske kroppsbyggere trener mens alle står og ser på.

Girl look at that body.....I work out!

Men i tillegg til alt kitschet er Venice også en vakker strand, og de har en herlig offentlig pir der LA-folk kan gå for å fiske, eller stirre lengselsfullt utover havet.

...eller på sidemannen.

Klok av skade tok vi drosje hjem til hotellet etter strandturen. Det gikk bittelitt raskere enn å ta bussen.

Fredagen - vår siste hele dag i USA! - skulle vi til Universal Studios. 

Enkelte tenker kanskje at det betyr å besøke filmsett og se hvordan film lages. Nix. Om du drar til Universal kommer du nemlig til en gigantisk fornøyelsespark. Det vil si en plastikk miniatyrby der man kan vandre ned en "engelsk gate", spise på "fransk bakeri" og lignende, mens du hilser på digre plastikkroboter. Veldig, veldig Hollywood. Men i tillegg er det også en del tivoligreier der som er ganske bra. Vi gikk på spøkelseshus:

OMG we're gonna DIIIIIIIIIIEEE!

Og berg- og dalbane inspirert av filmkalkunen "The Mummy". (Bra bane, litt kort). Vi så et fascinerende show basert på Terminator 2, komplett med filminslag med Ahnuld. Og, ikke minst, vi sto i kø, kø, kø, kø, kø. Den suverent lengst køen var til Transformers-turen. Da vi gikk inn sto det utenfor at forventet køtid var 95 minutter. Vi så på køen og tenkte at det kunne umulig stemme. Men det kunne det. Først rundet vi et hjørne, og der var det mer kø. Så gikk vi inn i selve bygget. Der var det et kørom. Gjenom en korridor, hva ventet der? MER KØ! Og sånn går no dagan. I alt ventet vi en time og førti minutter på å ta selve turen. Nå var riktignok selve turen helt fantastisk - du sitter i en berg- og dalbanevogn som rister og farter på seg mens du ser helt utrolig realistisk 3D-framstillinger som plasserer deg midt i "handlingen" i en Transformersfilm. Hadde ventetida vært "bare" en halvtime hadde det vært verdt det, det er helt klart en ekstraordinær tivolitur. Men INGENTING er verdt så lang køtid. (OK, nesten ingenting da).

Alt i alt er LA mindre glamorøst og drømmeaktig enn man tror, og mye mer kitschy og plastikkaktig. Men samtidig fascinerende. Nå venter bare en lang flytur hjem til Norge....

The land of wine and honey

Advarsel: denne bloggposten kommer til å inneholde en del vin- og matnerding, men skal prøve å beskrive andre ting også. Vårt besøk på Cyrus restaurant kommer som eget innlegg, for å spare både min og deres mentale helse. 

Lars og Arild har vært i Sonoma før, for Pål var det et nytt bekjentskap. For de uinnvidde er Sonoma et vindistrikt ca 2 timer nord for San Francisco med over 250 vingårder. I tillegg har de også flere landskjente ølbryggeri her, blant annet Russian River Brewing Company. For de som tror at amerikanerne hovedsakelig produserer Budweiser og Miller Lite, er det så veldig, veldig feil - det er sannsynligvis ingen andre land som har så mye bra øl som USA#1.

Sonoma er mest kjent for å produsere mye vin på druene Zinfandel (som er unik for USA, sånn ca) og Syrah, og lager suverent mest røde viner. Litt dumt siden jeg og Arild også er veldig glad i hvite viner, men men.  Det går også en del i Cabernet Sauvignon og Merlot. På den hvite siden er det omtrent utelukkende Chardonnay og Sauvignon Blanc, kan ikke huske å ha sett mye annet.

Vi hadde planlagt å være to dager i Sonomaområdet, men av en eller annen merkelig grunn ble avreisen fra Redding litt senere enn planlagt og vi rakk ikke mer enn 2 vinbesøk på første dag. Det gjorde vondt i mitt prosjektlederhjerte, men vi ble tvunget til å stikke innom tilfeldige vingårder vi fant på veien. Det første het Beaver Creek Winery. Valget falt på dette av svært akutte årsaker, men det viste seg å være et heldig sammentreff. Mannen som møtte oss viste seg å være tsjekker, og ikke av det veldig hyggelige slaget. Hvis fordommene dine forteller deg at godt voksne tsjekkiske menn har gråsprengt skjegg og er gruffe og mutte, har du helt rett. Kommunikasjonen besto stort sett av at han sa "syrah", "this is chardonnay" "bread <peke på brød" mens vi nikket nervøst. Vinen hans var slett ikke verst, og alle tre bestemte seg å kjøpe hans rosin i pølsa, "Fairytale" - en miks av Cabernet Sauvignon, Merlot og litt Syrah. I det vi skulle til å betale sa tsjekkeren "you get gift" og pekte på speilet bak seg, hvor det sto "buy 3, get 1 free". Strålende. Og det var slett ikke noe tull han ga oss - faktisk en til av samme type (ikke billig).

Neste vingårdsbesøk hopper jeg glatt over, og kan fortelle at vi installerte oss på samme sted i Healdsburg (også kalt "Beverley Healdsburg" grunnet de mange små eksklusive boutiques, gullsmeder, trophy wives osv) som sist gang, Best Western. Det er generelt en kjede med lave priser og bra kvalitet som er veldig grei å benytte seg av på road trips.

Da vi skulle parkere fikk jeg meg en ny venn - en hund som tydelig hadde stukket av fra eieren. Han bestemte seg for at vi ikke fikk lov til å kjøre ut av parkeringsplassen igjen:

All your car are belong to us

Vi tok kontakt med de hyggelige damene i resepsjonen som lovte oss å følge opp med animal shelters.

Kvelden var ikke spesielt ung lenger, så vi ruslet de 15-20 minuttene ned til Healdsburg sentrum etter å ha funnet en anbefaling på yelp.com på sted å spise. Det viste seg at det dessverre var fullt der, så vi ble sendt rundt hjørnet til søsterrestauranten. Det var slett ikke dumt, for maten var veldig god og ikke minst fordi de hadde spillet boccia der. Et spill med relativt enkle regler, men mye taktikk og mye moro.

Perfekt underhåndsteknikk. Arild måpende i beundring i bakgrunnen.

  
Morodelen ble godt hjulpet av særdeles gode drinker og IPA-ølet "Pliney the Elder", sannsynligvis den beste IPA-en jeg har smakt noensinne, brygget av tidligere nevnte Russian River BC. Vi kom også i prat med to amerikanere (separat), og fikk noen gode tips til morgendagens vinsmaking fra ei som jobbet i bransjen. David Bowie var opplagt på på harde droger. Alt i alt en særdeles hyggelig kveld, gjort enda hyggeligere av at jeg knuste Pål og Arild i boccia. MUAHAHAHA.

Neste dag hadde vi sett oss ut 4-5 vingårder vi skulle besøke. Det var ikke uten grunn at vi (dvs jeg og Arild, Pål hadde ikke stemmerett) bestemte oss for å dra tilbake til Sonoma i stedet for å dra til søsterdalen Napa Valley. Sonoma er bare utrolig laidback og vennlig, mens Napa har rykte på seg for å være mer turistifisert og snobbete. Dessuten lager de veldig mye Cabernet Sauvignon av den litt overeikede typen, ikke en favoritt.

Kort oppsummert kjøpte Lars og Arild altfor mye vin og lurer på hvordan de skal få med seg alt på flyet (skal selvsagt gå på rødt, helt sant!). Resten av dagen (minus Cyrus) oppsummeres best med bilder. Jeg lyver bittelitt, vi kjøpte litt vin dagen etter også...

Lars har rotet seg ut blant vinrankene og prøver å stirre en vinbjørn i senk

MC Hell and DJ Merc wildin' in Geyserville yo

Pål kjøpte ikke mye vin, men ble medlem i en flott klubb!

2009 flashback +/- 1 at Seghesio Winery

"Enda bra jeg la in AA på speed dial"

Litt vinnerding helt til slutt: vår fangst besto hovedsakelig i røde viner fra Beaver Creek, Alexander Valley, Sbragia, Chalk Hill, Papapietro Perry, Seghesio, Loxton og Wellington. Av disse ville jeg anbefalt Alexander Valley, Chalk Hill, Seghesio (Håken: fikk fatt på to Rockpile fra 2005 :D) og Wellington spesielt. Det ble mye Syrah og Zinfandel, samt noen blends og to-tre portviner i tillegg. For egen del skal opptil flere langtidslagres - man må jo gjøre sånt ettersom årene siger på, ikke sant?

Stålmannen

Husker dere hvordan jeg i det forrige blogginnlegget lovet at det neste blogginnlegget (altså dette) skulle være en mat- og vinextravaganza? Vel, jeg løy. So sue me. Men det er til deres eget beste. For ellers ville forrige blogginnlegg ha måttet inneholde også det dette innlegget skal inneholde, nemlig de tre kemboterers opplevelser på en amerikansk metall-festival. Og da ville den allerede drepende lange teksten anta episke proporsjoner, og halvparten av dere ville dødd av kjedsomhet. Det holder, etter mitt syn, med rundt en tiendedel.

Da vi planla denne turen var noe av det jeg sjekket først hvordan vi kunne få oppfylt metallkvoten her borte. Heldigvis viste det seg at en gigantisk omreisende metallturne var i SF-området akkurat da vi også hadde tenkt å være der. Jeg velger å tro at det er metallgudene som står oss bi. Som alt annet her borte i USA#1 er selvsagt også denne turneen grundig sponset, og heter derfor Rockstar Energy Drink Mayhem Festival. Jeg regner med at de omgjengelige karene i  Mayhem allerede har gått til søksmål, siden de ikke er på lineupen og de like fullt drister seg til å bruke navnet deres. Men det er noen solide headlinere de har på plakaten: Slayer, Motörhead og Slipknot, plus en masse mindre band, og Anthrax som bonus. Jeg var ganske gira da vi skulle dra. Lars var litt mer skeptisk. Det var jo ikke Hiphop vi skulle bruke dagen på.

Avreisen ble utsatt et par timer siden enkelte trengte litt tid til å komme seg etter lørdagens møte med etanolens velsignelser. Men det gjorde absolutt ingenting, siden vi fikk mer enn nok musikk på de vel åtte timene vi var der. Festivalen ble holdt på the Shoreline Amphitheatre rett utafor Mountain View, sør for San Francisco, et stort utendørs område der hovedscenen kan ta 22.000 i publikum. Området var omgjort til festivalplass med tre scener og en haug med salgsboder. Samt tusener på tusener av metallhoder.

Trolleren i bakgrunnen er en god illustrasjon.

Noe som slo oss der vi satt og sløvet på gresset i stekende sol og ventet på hovedattraksjonene var hvor mange rare folk metallscenen i USA tiltrekker seg. Heavy metal ser ut til å være mye mer en arbeiderklassegreie i USA enn det er i Norge. Det var helt klart et sterkere innslag av relativt slitne folk her enn det er på f.eks Infernofestivalen. Metall er også en ekstremt HVIT greie i USA. Jeg tror jeg telte en håndfull latinos og asiater og kanskje én svart person blant publikum. Det betyr også at man kan finne enkelte av de mindre hyggelige innslagene fra hvit underklassekultur på slike steder:

Andre trivelige T-skjortetrykk denne boden hadde var "I love White bitches" og "Support your local White boy".

Denne fyren sto foran oss under konsertene:

På bilen i bildet står det "Eat my fuck".

Stemningen på området var også på en litt udefinerbar måte mer aggressiv enn det i alle fall jeg er vant til fra norske metallkonserter. Men det skal sies: Jeg så ikke mye bråking eller slåssing.

Det var Slayer og Motörhead som var viktigst for oss å se, men før det fikk vi med oss en del annet. De franske kristenrockerne i Betraying the Martyrs etterlot en distinkt ettersmak av eseltestikler i ganen (de gjorde blant annet kardinalfeilen å ha en trommis og bassist som ikke var helt...samspilte), mens I, the Breather (nok et kristenband!) hadde potensiale. Etter det vandret vi til den mellomste scenen for å få med oss metall-legendene i Anthrax. De dro opplevelsen opp, selv om de hadde vinden mot seg (bokstavelig talt - der vi sto varierte lyden med hvor mye av musikken vinden tok).

Også obskur norsk svartmetall var representert.

Deretter vandret vi til hovedscenen, der de relativt kjedelige, men kompetente kristenrockerne (jeg tipper Rockstar har tatt med mange kristenrockband for å kompensere for Slayer og Slipknot) i The Devil wears Prada varmet opp. Nevnte jeg at hovedscenen hadde plass til mange folk?

"Men det e mytji fleir folk på martnan i Trondhjæm sjø!"

Så var det klart for hovedbandene, som jeg vil beskrive i omvendt rekkefølge.

Slipknot var siste band ut, og de hadde åpenbart flest i publikum med seg. De er åpenbart store greier her borte i USA, og satser hardt på sceneshow med roterende perkusjonsrigger (av oljefat), maskerte musikere og eksplosjoner. Vi synes alle at de har for mye attitude og for lite å fare med musikalsk. De hadde dessuten kveldens klart svakeste trommis av de tre headlinerne. Alt i alt ganske kjedelig, og vi gikk før de var ferdige.

Slayer, derimot, leverte varene så det holdt. De forsøkte iherdig å sette fyr på scenen, både med brennheite riff (sorry) og et oppsiktsvekkende omfattende pyroshow. Trommisen hadde flammer på gulvet ved siden av seg, fra gigantiske oppnedkors på begge sider, og fra en ørn som hang fra taket. Regner med han svettet.

Her er et lite eksempel på hva de vartet opp med:

Men om Slayer viste at også band med 30 år på baken kan rocke hardt, så var lærdommen fra kvelden klart at de gamle er eldst. Det var nemlig 67-årige Lemmy i Motörhead som tok kaka.

Før Motörhead entret scenen levde vi i frykt for død ovenfra. Vi satt nemlig rett under kanten på teltduken til hovedscenen, og akkurat der hadde ei gruppe duer vaglet seg til, klare til å bombardere oss med salmonellaholdig dritt.

"Moahaha, den øllen ser ut som en fin blink"

En av de bevingede rottene rakk også å plante ei solid klyse på kneet til Arild. Men det skulle ikke mer enn en to-tre takter fra hardrockens grandonkel til, før det så slik ut:

"Run away! Run away!"

Noe som betydd at vi kunne rope og skråle og rocke til Lemmy og gjengen, inklusive en trommis som får Dyret til å virke sedat. Han hadde en herlig femminutts trommesolo midt i settet. (Hvem har femminutts trommesoloer lenger?) Uten at det var kjedelig! Motörhead spilte et fantastisk sett, som jeg gjerne skulle postet masse fra, men det tillater ikke båndbredden. Men vi bøyer oss i støvet for Stålmannen Lemmy. Han gjorde kvelden!

"Don't you forget us. We're fucking Motörhead!" Ingen fare...

Gay sex and the city

Dette er ikke en vingård i Sonoma.

Egentlig skulle neste blogginnlegg vært en veritabel vin- og matorgie fra vindistriktet Sonoma. Men siden jeg raskt fant ut at en blogg som i all hovedsak vil omhandle smaksnyanser mellom ulike pinot noirer og syraher helst burde overlates i de langt mer kyndige hendene til Lars eller Arild (min kortversjon: Mytji god vin og mat i Sonnoma, sjø!), får dere ta til takke med å hoppe fram i tid til noen dager senere, og besøket i Fog City, San Francisco. Jeg håper hjernene deres ikke imploderer når det neste blogginnlegget så krever at dere skrur tida tilbake igjen til dagene før San Francisco, før vi så igjen skrur klokka fram til ETTER SF. Det går helt fint, bare man vet hvordan man skal se på det.

Vi har selvsagt alle vokst opp med amerikansk TV og amerikansk film. (Og amerikansk mat, amerikansk politikk og amerikansk musikk.) Så vi har alle et levende bilde av den famøse Golden Gate-brua. Men det er noe helt annet å komme kjørende og se den stige ut av tåkehavet som kontinuerlig omgir San Francisco. (Den offisielle forklaringa på all tåka er at den skyldes lateral overføring av temperatur på grunn av havvinden som bla bla bla bla bla, men min personlige teori er at den er sammensatt av 50% marijuanarøyk og 50% smug (Smug er som smog, bare mer hipsteraktig.)) Greit nok finnes det nå både større og mer imponerende bruer i verden, men Golden Gate er fortsatt et imponerende skue. Og dessuten bompengefinansiert. 

Jeg må innrømme at jeg har sett mye fram til besøket i San Francisco. Vi hadde satt av fire dager totalt til byen (inklusive en dag på metallfestival - mer om det senere), og jeg synes det var verdt det, ikke minst fordi jeg da fikk utnyttet hele garderoben min. Det krever trolig en forklaring.

Jeg har nemlig en T-skjorte som ser slik ut:

Da vi var i Redding så vi en DOBBEL REGNBUE. Hva betyr det?

Det ble tidlig i turen tatt en kollektiv avgjørelse om at denne skjorta var uegnet for bruk på landsbygda i Arizona eller Utah. Men i San Francisco må den jo passe perfekt, tenkte jeg. Lars og Arild var mer usikre, men nå av, skal man si, motsatt grunn. De var nemlig nervøse for at jeg skulle bli ufint antastet av en hylende mobb sammensatt av noen av byens nesten 100.000 åpent homofile. Jeg lot meg ikke avskrekke. Og det må jeg si, jeg har aldri blitt så mye komplimentert for et antrekk før i mitt liv. Folk stanset meg på gata for å si at de digget skjorta. Bestemødre lo og ga meg tommel opp. Servitører sa "I love your shirt". Nå var ikke sjekking på programmet mitt for denne turen, siden jeg er lykkelig u-singel, men jeg er overbevist om at denne t-skjorta er et fantastisk sjekketriks. I alle fall i denne byen. Kanskje ikke alle andre steder.

Nok om klær. Første dagen i SF brukte vi på å oppsøke SFs tegneseriemuseum, der de har en ikke ueffen kolleksjon av originaler både fra generell tegneseriehistorie og fra historien til Mad Magazine (som var pionerer i å utvikle moderne satire i USA). Fun times.

Etter det var Lars sliten, og overlot dermed til meg og Arild å oppsøke selveste hippie- og hipstersentralen: Haight og Ashbury.

Har Arild funnet sitt rette jeg?

Området var et slags hovedsete for hele hippiebølgen under the summer of love, og tiltrakk seg horder av hippier, alternative, junkies, kunstnere og hipstere. Det er fortsatt en del rester av de politiske elementene igjen, og gud bedre for en ansamling mennesker! En del av folkene som vandrer rundt der ser ut som de har tatt tidsmaskin fra 1969 rett til i dag. Strøket er fylt av sære og merkelige butikker og hasj, hasj, hasj. For det er kanskje den triste sannheten: I dag handler det meste om dop, og lite om politikk. Det er sikkert over 20 marijuanabutikker langs gata, og parken ved enden av gata så ut som plata i Oslo, bare at junkiene hadde mer hippieaktige klær. Triste saker.

Men arkitekturen er snasen:

Noen har tydeligvis glemt å ta de veksthemmende hormonpillene sine.

Lørdag hadde vi skaffet oss billetter til det legendariske fengselet Alcatraz. Skjønt, det er jo ikke bare kjent som et fengsel. Det var et militærfort først, så et militærfengsel, så supermax-fengsel for trivelige typer som Al Capone og Machine Gun Kelly, så viktig symbol i den politiske kampen til USAnske urinnvånere, og så til slutt nasjonalpark. Men siden vi har all kunnskapen vår fra TV er det bare et fengsel for oss.

Alcatraz er et fascinerende og temmelig deprimerende sted, i alle fall fengselsbygget. Det er USAs National Park Service (forøvrig den delen av det USAnske statsapparatet jeg mest utvetydig kan stille meg bak) som drifter stedet, og de har fått laget en veldig bra audio-omvisning for fengselet, der tidligere fengselsbetjenter og tidligere innsatte forteller om fengselets historie. Fengselet hadde et svært strengt regelverk. Hovedprinsippet for driften sto i artikkel 5:

"You are entitled to food, clothing, shelter and medical attention. Anything else that you get is a privilege. You earn your privileges by conducting yourself properly. "Good Standing" is a term applied to inmates who have a good conduct record and a good work record and who are not undergoing disciplinary restrictions."

Ett av de viktigste privilegiene var adgang til luftegården:

Har dere egentlig fortjent å være her ute, hæ?

Oppførte man seg ikke som påkrevd kunne man derimot havne i "hullet". Det vil si isolasjon i stengte celler uten lys. Enkelte ganger i 14 dager i strekk. En eks-fange beskrev sin måte å takle situasjonen på, for å ikke bli sprøyte gal: Han rev av en knapp fra fangeuniformen, stilte seg midt i rommet, og kastet knappen ut i rommet. Så lette han langs gulvet til han fant den igjen. Rinse and repeat. Jeg må innrømme at jeg ble en smule kvalm av en del av historiene. Jeg tror jeg glatt kan skrive under på dette sitatet fra en eksfange:

Opprinnelig var Alcatraz bare en gold steinklump, men etter hvert som den ble tatt i bruk, først som militærfort og senere som fengsel, bodde det familier der ute, og de plantet flotte hager med alskens planter fra hele verden. I dag blir de ivaretatt av frivillige gartnere, og øya er faktisk ganske frodig, og vakker. Den har også blitt hjem til en rekke kolonier av ulike sjøfugl.

Odd Børretzen hadde ikke likt seg her, for å si det slik.

San Francisco er en by der det går mye opp og ned. Siden vi hadde booket oss inn på et (ganske luksuriøst) hotell på toppen av Nob Hill (ja, den heter faktisk det) går det mye i bratte bakker for oss. Heldigvis har byen et tipp topp moderne kollektivtransportsystem.

Trikkene må snus med håndkraft. Ser fram til Ruter begynner med samme system.

På veien hjem til hotellet kom vi over en hel horde Ferrarier som hadde en liten samlingsstund, komplett med urstereotype lettkledde bilbabes. Det måtte selvsagt foreviges.

Hun til høyre hadde nettopp skrytt av T-skjorta mi.

Ingen ferietur er komplett uten minst en forsøksvis seriøs fyllekule. Vi hadde bestemt oss for at den skulle foregår lørdag kveld i SF, og hadde planlagt en runde til noen av byens mikrobryggerier. (USA er veldig dårlige på vanlig butikkøl og veldig bra på mikrobryggerier). Vi startet på 21st Amendment bar, oppkalt etter opphevelsen av forbudstida. De hadde en veldig bra saison, en ganske god IPA og ikke så bra stout. De hadde også noen luksus-tequilaer på menyen. De siste årene har det blitt en trend med å lage tequila ikke bare for flatfyll, men også for å nytes, litt som med andre sprittyper. Ingen av oss hadde smakt noe slikt før, så vi ga det en sjanse. Riktignok smaker luksustequila mye bedre enn å shotte Jose Cuervo på en slumbar, men det smaker fortsatt tequila, så vi er nok ikke bitt av basillen ennå.

Etterpå gikk vi til Thirsty Bear, der de hadde en overraskende god stout, og jeg nok en gang fikk skryt for T-skjorta mi. Kvelden ble avsluttet på House of Shields, en cocktailbar som har vært åpen siden 1908. De kunne mikse, for å si det slik. Og interiøret var det ingenting å si på.

Gjestene, derimot...

Vi ramlet vel i seng rundt 2 en gang, klare til å stå opp grytidlig dagen etter for å dra på metallfest. Men det får bli neste bloggpost...