Fra Rocky Mountains til Zion

Onsdag og torsdag gikk med på å forflytte oss de alt for mange milene mellom de to nasjonalparkene Rocky Mountain og Zion. De ligger i, henholdsvis, Colorado og Utah og turen går i tillegg gjennom New Mexico og arixzona. Sånn er det bare. Denne transportetappen ble kun avbrutt av matpauser, noen tilfeldige stopp for å se etter kamera til Arild og noen vanvittige utsikter som måtte nytes utenfra bilen. Onsdag morgen forlot vi Estes Park og kjørte ut på første og beste sidevei i den generelle retning av Zion, med en overordnet plan om å overnatte i Lake City. Navnet er forøvrig er et helt ufortjent når det ikke er en eneste innsjø i nærheten. Veien dit dro seg innom hvert eneste pass, høydrag og dalsøkk i Colorado og hadde flere svinger enn en medioker vestlandsvei.

Tilfeldig natur på veien.

Det er ikke spesielt plagsomt når det er så utrolig mye fin natur å se på hele tiden. I veien for oss var også den nokså kjente fjellandsbyen Aspen, som selvfølgelig ikke er noe annet enn en kaksete variant av Geilo. Så der gadd vi ikke stoppe. Dette var også slutten på Rocky Mountains og topografien endret seg brått til noe flatere og mer ørkenaktig. Her fant vi også etterhvert et passe vindfullt stedet Twin Lakes for å spise lunsj. Det var den første rasteplassen vi fant, som bød oss på en sjelsettende opplevelse. Tror du ikke noen hadde satt opp en rasteplassgrill der også. Merkelig og skremmende.

Lars er fremdeles fortvilet over rasteplassgrillens eksistens.

Videre hadde vi ikke regnet med noe mer natur på veien, men ble veldig overrasket av en ganske så bra canyon i Gunnison National Forest. OK, den tok pusten fra oss.

Monstermast med noe ødelagt og nå verdiløs natur i bakgrunn.

Etter å ha tatt en offisiell snargrusvei som gjorde at vi dekket den sørlige delen av Colorado i en tett støvsky, mens vi hørte på hysterisk trafikkfarlige the Bugle, så fant vi frem til Lake City (ikke salt og ingen lake). Lars hadde forhåndsbooket oss inn på Pleasant View Resort med en sedvanlig hyggelig eier, Jim, som tok oss vel imot. Der ble vi sendt sporenstreks til Brunos, et fransk ektepars restaurant, for å spise før vi gjorde noe annet. Vi gjorde ikke noe annet. Glimrende mat og de har opptil fleere salooner, som vi dessverre ikke hadde tid til å besøke.

Fornøyd hos Brunos.

Typisk saloon.

Torsdag var det tidlig opp for å fortsette mot Zion. En kjøretur preget av evindelige rette veier i Arizona for det meste med en liten tur innom New Mexico. Denne dagen var egentlig oppsiktsvekkende begivenletsløs til å være 90 mil på veien. Ikke ble det kamera på meg heller, men Lars fant noe bolemelk uten melk. Tiden gikk med på å håpe at temperaturen skulle bli 40+. Noe som det så ut til at vi skulle bli snytt for. Men omsider fikk vi oppleve det når vi passerte Page, en "by" vi tradisjonelt ikke setter pris på. Byen fra 1957 bygd rundt et kullkraftverk har ikke spesielt mye sjarm.

Mmmmm...kullkraft

 Men denne gangen stoppet vi på den glimrende demningen deres, og det var bra greier. Store høyder, mye vann og store byggverk. Alt vi liker.

Fornøyd med demning, varme eller begge deler.

Så var det strake veien til Zion. Lett som bare det. Der er så lett...