En trang, våt passasje

Ikke alle som leser denne bloggen kjenner Arild som vi gjør. Det bør det bli en slutt på. Her følger derfor the real scoop: Sannheten om Arild (*).

Arild er yrkesmilitær. Han er kapteinløytnant i den Kongelige Norske Marinen. Han bedrev lenge tiden med å drifte en fregatt. Når det ble for lettvint tok han like godt ingeniørutdanning ved Marintek (NTNU), og jobber nå med å finne ut hva panseret på de norske fregattene tåler av trøkker. Jeg innbiller meg at dette gjøres ved at han springskaller skroget til det springer lekk. Jeg gjetter det sjelden trengs mange forsøk.

Arild er 190 høy og veier 90 kilo. 10 gram av det er fett, resten er muskler, bein og panserbrytende stål. Da Arild en gang knakk foten på toppen av Løvstakken jogget han like godt rett ned igjen. En vanlig samtale mellom undertegnede og Arild kan gå slik:

Meg: Hva er egentlig bremselengden for en Nansen-fregatt i full stim?
Arild: Den informasjonen er gradert.
Meg:...
Arild: Jeg kunne fortalt deg det, men da måtte jeg tatt livet av deg.
Meg:...!
Arild: Men slapp av, det ville ikke vært verdt bryet.


Arild jekker øl med øyelokket. Han kan håndtere skytevåpen fra 9 til 110 mm. Jeg har fra sikre kilder at Arild skiftet mellomnavn til Øydegard fra Hamilton, for å være mer diskret. Om han ikke hadde hatt et varmt nordisk sosialdemokratisk hjerte bak brystpanseret hadde jeg vært bekymret for at han skulle hoppe av kemboturen i California, anlegge en østerriksk aksent og bli valgt til guvernør.

Arild følte at fjellene kunne trenge å jekkes ned litt.

Det kan dermed ikke komme som noen overraskelse at da ideen om at vi skulle gå the Zion Narrows, var svaret fra Arild entusiastisk JA! Zion er en nasjonalpark i Utah, med en helt ekstremt spektakulær natur. En stor del av parken er Zion canyon, som er en lang kløft gravd ut av den fascinerende rustrøde sandsteinen av Virgin-elva. I parken er det veldig varmt og veldig tørt. Det regner nesten ikke, men når det først regner blir det gjerne livsfarlig flom. Til gjengjeld er det latterlig vakkert der, og kanskje noe av det vakreste og mest spennende er nettopp the Narrows. The Narrows er en svært trang og høy kløft der elva har skjært seg 150 meter rett ned gjennom fjellet. Resultatet er landskap som dette:

Turen opp The Narrows består i praksis i at man går langs elveleiet opp i kløfta, i utgangspunktet så langt man gidder. Og når jeg sier gå, så er det en eufemisme for vade:

Etter noen timer med dette har man føtter som middels rosiner.

Skal man komme seg oppover er man nemlig pent nødt til å plumpe uti elva. Og når jeg sier vade, så er det en eufemisme for bade:

Heldigvis var vannet OK temperert. Ved ca. 15 grader (C) var det egentlig helt greit å gå med vann opp til armhulene innimellom. Ellers som Arild uttrykte det: "Dette er ingenting mot da jeg vadet Gudbrandsdalslågen på langs midtvinters!"

Jeg er egentlig tålelig god til å gå i fjellet. Så mens jeg følte jeg hadde god driv i steinura og passerte amerikanske turister til høyre og venstre, var det med en viss undring jeg tittet opp og så at Arild var blitt en prikk i horisonten. Da jeg og Lars omsider tok ham igjen, det vil si, når han hadde ventet på oss en stund, var det ikke fritt for at man kunne føle at han var en del av landskapet:

Hemmeligheten bak god holdning er ryggmuskler.

Heldigvis har Arild alltid oppmuntrende ord å komme med.

Selv om det er veldig tørr luft i Zion, er det helt fascinerende hva slags liv som klarer å klamre seg til de glatte steinveggene. Noen steder er det såkalt "weeping rock". Der får man "hengende hager", som ser helt utrolige ut.

Dess lengre opp i kløfta vi kom, dess vanskeligere ble ferden, og dess ensligere ble vi. Man kan si det slik at både antallet turister, og deres gjennomsnittlige BMI falt drastisk når vi var noen kilometer inn. Ca. halvveis i vår tur kom vi til "Wall street", som er et lengre strekk der det rett og slett ikke er særlig tørr grunn, men kontinuerlig vading. Noe av denne vadingen foregår med både dypt vann og svært store kampesteiner, som vi har fått høre kan flyte lange strekk når kløfta flommer over. Heldigvis kunne Arild hjelpe oss mindre fjellgeitaktige til å komme fram:

Han fikk også på et tidspunkt demonstrert hva man lærer på sjøkrigsskolen:

"Dere skulle prøvd dette i Barentshavet!"

"Dette er jo ingenting mot da jeg tok militært dykkersertifikat og treneren koblet ut oksygentanken på 20 meters dyp", kunne Arild fortelle da jeg og Lars kom oss gulpende opp på land.

Zion Narrows er glatt den heftigste delen av denne ferien så langt, og det er vanskelig å se hva som kan toppe den. Vi endte opp med å gå noe som på papiret skulle være omtrent en 9-timerstur på litt over fem timer. Da vi endelig kom ned var det bare en ting som sto i hodet vårt: Mat! Ja, og så en kald øl da. Knallhard gåing tar på, i alle fall de mer vanlige av oss. I tillegg til ømme og slitne føtter og verkende lårmusklatur (det er tungt å løfte beina opp og ned med vann til hoftene) førte gnissing av svært fuktige klær til noe tilnærmet gnagsår på...la oss si semi-edlere deler. Men det var verdt det.

Som Arild sa det:
Arild: Dette var helt fantastisk. Dette skal jeg gjøre igjen!
Meg: Ja, det var utrolig. Men om igjen?
Arild: Ja. Men neste gang vil jeg gå LENGER!(**)


(*) NB! Enkelte detaljer i denne bloggen kan muligens ha blitt overdrevet en smule for dramatisk effekt.
(**) Konfidensielt til Trine Lise: Han tenker ta med deg neste gang. Lykke til!