Tahoe surprise

"Dude, hva gjør vi her?" "Aner ikke, men la oss aldri dra."

På papiret har denne turen blitt planlagt i fellesskap. I realiteten kan vel neppe jeg og Arild skryte på oss å ha planlagt mye mer enn 10-15% hver. Resten er Lars all the way. Lars har den fordelen at han har svart belte i Google-Fu, og en fetisj for å planlegge ting. Når han først kommer i gang strømmer det på med interaktive kart, detaljerte punktlister og datoplaner. Jeg er overbevist om at Lars var safarileder eller kvartermester for Aleksander den store i et tidligere liv. Hadde Lars stått for Scotts turplanlegging hadde Norge hatt en mindre ting å skryte av, for å si det slik.

Derfor er det et mysterium at denne bloggen skrives på et hotell i Tahoe. Hvis dere ser på reiseruta (som Lars har lagt ut) og finner Carson city på kartet vil dere se en stor lyseblå flekk litt til venstre. Det er Lake Tahoe. Og som dere ser går kjøreruta spesifikt ikke innom Tahoe. Det krever en forklaring.

Alt startet helt etter Planen med at vi forlot Zion nasjonalpark lørdag morgen for å legge ut på en solid kjøreetappe. Vi startet med en tur sørvestover, og svippet innom Las Vegas. Det var to grunner til det: 1)Vi trengte lunsj, og 2)Jeg har - i motsetning til Lars og Arild - aldri sett Vegas. For dere som ikke har vært der: Vegas er en helt hinsides absurd by. Byen er dominert av gigantonorme kasino/hotell/shoppingkomplekser som på den mest kitschy måten du kan tenke deg imiterer kjente og kjære kulturskatter fra andre deler av verden. Her finner du "Cæsars palass", "pyramiden i Luxor" og en rekke andre, inklusive et Eiffeltårn. Vi hadde valgt oss ut The Venetian, som - ja, du gjettet riktig - skal imitere Venezia. Det gjør de blant annet ved å bygge en innendørs kanal i kjøpesenteret, komplett med gondoler der fallerte musikkstudenter synger operaarier for turistene.

Drep meg, herre konge, men ikke med arier.

Marmoren er linoleum og hardplast, himmelen er malt i taket, lufta du puster er parfymert og gullet er messing. Det er som om noen tok en malekanon og dekorerte hele jævelskapen med fargen "dyp kitsch". Det er til å bli helt blå av. Men de har god lunsj, og lager gode Mojitos der, det skal de ha. Og Vegas har en av de høyeste fagforeningsprosentene i USA, så noe bra er det jo der.

Deretter gikk ferden via Death Valley. De har virkelig et talent for stemningsskapende navn her borte. Nå skal det sies at navnet trolig er en smule fornærmende for de opprinnelige innbyggerne (Timbisha Shoshone-folket), men jeg kan på en måte skjønne hvor de vestlige nybyggerne tok navnet fra. Det er helt utrolig goldt og varmt der, og dalen ligger under havoverflaten. Det er det nest tørreste og varmeste stedet jeg har vært.

Etter en laaaaang kjøretur var vi fornøyde med å ende opp i Mammoth Lakes, som er den rake motsetningen til Death Valley. Det er oppe i fjellene, de har snø store deler av året og vi måtte ta inn all maten og all snacks fra bilen så den ikke skulle bli antastet av vandrende bjørner.

Dagen etter la vi ut på landeveien igjen, og stakk innom Bodie, som er Californias offisielle statlige spøkelsesby. Jeg synes altfor få norske fylker eller kommuner har offisielle spøkelsesbyer. Bodie var et resultat av gullrushet i California, og ble oppkalt etter den første fyren som fant gull der. Han het W.S. Bodey, men hvem faen bryr seg vel om stavemåte? Etter at det tok helt av vokste byen til solide 10.000 innbyggere, og var visstnok litt av et rottereir. Ei lita jente skrev i dagboka si da familien skulle flytte dit "Goodbye God, I'm going to Bodie". Visstnok drev folk og ranet hverandre, bedrev hor og plaffet hverandre ned på gata jevnlig.

Men da gullet forsvant, forsvant også folkene, og i 1942 var det hele slutt. Nå er det bare ruinene igjen, og ca. 5% av de opprinnelige byggene er bevart. De som er igjen blir nå tatt vare på av staten.

Ja, til og med utedassen er tatt vare på.

Det er noe fascinerende over å se på huser der det ser ut som om folk flyttet ut og ikke så seg tilbake. Mange av husene ser ut som de ble forlatt mens de ble brukt.

Kontrollspørsmål for Haaken: Kunne barna i Bodie regne?

Kanskje var det like bra at byen ble nedlagt, siden det ser ut til at de drev og utviklet alien tech:

Det er trolig best at du ikke vet hva den er til for Lars.

Etter å ha sett oss mette på Bodie kjørte vi videre nordover. Planen var å kjøre til Redding, der vi skal møte en kompis Lars har møtt på nettet. Underveis stoppet vi på en diner midt ute i ingensteds. Der serverte de blant annet noe de kalte "Chili burger":

Dette er en dobbel hamburger - delt i to, som de etterpå har tømt ei gryte chili con carne over.

Maten var faktisk slett ikke verst, og porsjonene var, for å si det slik, solide. Men det var under dette måltidet bomben sprang: Lars hadde en bug i Planen. Enkelt sagt hadde vi hoppet over en dag. Vi skulle ikke vøre i Redding søndag kveld, men mandag kveld. Lars tok det som et enormt personlig nederlag at Planen inneholdt feil (NB! Fram til nå hadde den fungert som urverk. Sveitisk urverk. Laget av en sveitser med OCD). Jeg og Arild forsikret om at dette var en velsignelse i forkledning.

Og slik havnet vi i Tahoe. Som er vidunderlig! Jeg mener, hvor ellers kan man chille på stranda i behagelig temperatur og lytte til bølgeskvulpet fra en ytterst vakker sjø i 2000 meters høyde?

Som en bonus fikk vi spist prima sushi på Naked Fish. Og drukket kvalmende søte drinker på et casino.

Tahoe ligger nemlig på grensa mellom to stater. Så etter å ha spist sushi i California krysset vi gata til Nevada og gikk på casinobar. Casinoene i Tahoe er som i Vegas, bare styggere og mer kitschy.

Noe som bare beviser at noen ganger er det det som går feil som blir mest rett.