Vi startet dagen med å gjøre en skikkelig newbiefeil, nemlig sove altfor lenge. Det på tross at vi hadde funnet ut at det på vei opp mot startpunktet for turen vi hadde tenkt å gå var veiarbeid med tilhørende beskrivelser. Nasjonalparkene er generelt utrolig velholdt, men nå var det gått 80 år siden sist veien bli fikset på (dvs da den ble laget). Fint for parken, ikke fullt så fint for oss. I tillegg hadde vi max uflaks med omtrent all venting, som medførte at vi brukte nærmere to timer fra vi dra fra motellet (ca 10) før vi kunne begynne å gå. Skal innrømme at jeg var litt grinete.
Det endret seg veldig, veldig fort da vi kom ut i skogen og syn som dette møtte oss:
 |
| Noen passe store fjell i bakgrunnen |
For en fjellkresen nordmann ser kanskje ikke fjellene veldig imponerende ut. Den store forskjellen fra vårt kjære moderland er selvsagt høyden - vi startet på 2800 meter. Det merkes - som Arild beskrev på Mount Evans, blir man fort tung i pusten og lett i hodet. Det gikk seg heldigvis litt til etter hvert.
Vi møtte tidlig på en gammel kjenning for meg og Arild, de evig tilstedeværende ekornene. I motsetning til sist USA-tur, var det adskillig færre i Rockies enn andre steder. Redde for å bli dømt for bloddoping tenker jeg,.
Siden vi var ganske forsinket, måtte vi korte ned litt på den originale ruta. I praksis betydde det at vi droppet det lengste strekket opp til Sky Pond og la i stedet til Mills Lake (etter tips fra en av flere oversosiale amerikanere, aka USA#1ians, vi møtte på turen).
 |
| Lars og Pål ser henholdsvis robotaktig og blid ut på starten av turen |
Som vanlig var det ganske mye folk på det første strekket, som gikk opp til en liten foss.
Etter det dabbet frekvensen på antall mennesker vi møtte drastisk, akkurat som vi liker det. Litt videre kom vi til et kryss som ledet opp til Mills Lake, en lett tur på 1,5 km. Synet som møtte oss var omtrent slik som dette:
 |
| Mills Lake |
 |
| En helt grei plass å spise lunsj |
Turen gikk videre til The Loch, en ny tur på ca 1,5 km. Amerikanerne skal få for å ikke ha kalt den Loch Lake.
Diverse steder på veien var det broer som gikk over bekker av varierende størrelse. Noen synes det var litt for fristende å briefe med mad balancing skills:
 | ||
| Why you clownin bro? |
 |
| The devil man and the funny robot |
Det var noen relativt imponerende skuer (kan man egentlig si skuer?) også mellom innsjøene:
 |
| Arild synes RMNP er artig |
Vi avsluttet turen med å gå ned mot Lake Hiyayayayayayayayah (eller noe sånt) og Dream Lake. Der møtte vi på noen flere ekorn og noen trivelige (smør på flesk) amerikanere fra Dallas, Texas. De hadde overraskende nok ikke masse skytevåpen med seg, merkelig. De "skjøt" derimot dette:
 |
| The Three Kemboteers |
Til slutt labbet vi glad og fornøyd ned til busstoppen, hvor Lars endelig fikk fatt i rangeren som hadde funnet mobiltelefonen hans som han la igjen på bussen. Katastrofen avverget, og alle tre hadde brukt opp tabbekvoten sin etter 4 dager - ikke altfor lovende...
Middagen ble fortært på et relativt forglemmelig italiensk utested kalt Mama Rose. Selv matgærninger som meg og Arild forlanger ikke gourmetføde overalt hvor vi spiser (....), så det var helt greit. Pål fikk ost med litt lasagne under, jeg og Arild spiste fisk i diverse varianter. Vi la oss relativt tidlig, neste dag skulle nemlig 88 mil tilbakelegges på svingete Coloradoveier...
Du glemte å nevne at en av årsakene til forsinkelsene var at akselen på skyttelbussen knakk, omtrent da vi satte oss inn. Heldigvis hadde ikke bussen begynt å kjøre...
SvarSlettlooks nicenicenicenicenicenicenicenicenicenicenicenicenicenicenicenicenicenicenicenicenicenicenicenicenicenicenicenicenicenice!!! (har jeg lite engelskvokabular, sier du?)
SvarSlett